Overlanding i Gabon | NoFear Travel in Africa (18)

Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko, etterfulgt av Mauritania, Senegal, guinee, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten en Ghana. Etter et mellomlanding i Nederland fortsetter vi vår landreise gjennom Afrika. Vi kjørte videre Togo, Benin, Nigeria, Kamerun og har nå ankommet Gabon. Du kan lese alt om det i denne artikkelen.

Som vanlig kan du begynne å se videoen igjen. Dette er kortere enn du er vant til fra oss, men vi har våre grunner til dette (kan leses i artikkelen...).

Om Gabon

Gabon er en fransk eks-koloni og når det gjelder velstand overgår den en rekke andre vest- og sentralafrikanske land. Landet er tynt befolket og omtrent 80 % av den totale befolkningen bor i byen. Disse er Port Gentil, Franceville og hovedstaden Libreville. Omtrent 2 millioner mennesker bor i et område som er omtrent 8 ganger så stort som Nederland. Fantastisk hvis du liker avsidesliggende, tynt befolkede områder! Morsomt faktum er at Gabon ligger på ekvator.

• Tropisk regnskog: Ved å passere Gabon er vi nå på den sørlige halvkule. 80 % av landet består av tropisk regnskog. I tillegg til oljeproduksjon hogges det ned en enorm mengde tropisk løvtre. Vi har blitt fortalt at dette skjer moderat slik at regnskogene her ikke forsvinner permanent. Dessuten er det lovfestet at ingen ubearbeidede tømmerstokker får forlate landet slik at sysselsettingen i trelastindustrien i landet opprettholdes.
• Libreville: Fra hovedstaden Libreville ser veldig vestlig ut med store (internasjonale) selskaper, rene gater og travle kjøpesentre. Ting er litt mindre velstående i forstedene, men vi har sett mye verre. Folket er godt kledd og det er mye større biler som kjører rundt.
• Kupéen i august 2023: Vi var nær ved å ha det gabon bør fjernes fra reiseruten vår. Etter valget i slutten av august var ikke opposisjonen enige i resultatene. Hæren gjennomførte et kupp, tok over landets ledelse og utnevnte en ny president. For ikke å hisse opp uroen ytterligere ble grenser stengt og internett satt ut av spill. Etter noen dager med venting i Yaoundé, Kamerun, ble grensene åpnet igjen og internett ble gjenopprettet. Landet hadde overlevd et kupp uten blodsutgytelse. Det ga oss selvtillit! Vi gledet oss veldig til det på grunn av de mange positive historiene vi hadde hørt.

Våre opplevelser i Gabon

Grenseovergang Kamerun – Gabon

Stemplingen på kamerunsk side gikk ganske greit. Etter å ha krysset grenseelven fikk vi enkelt CDP-stempelet vårt på gabonesisk side. Men da vi spurte Gabons immigrasjonstjeneste om et stempel i passet vårt, ble det avslått fordi vi ikke har visum. Vi var sikre på at det ikke var nødvendig med visum for G20-land. Dette inkluderer EU, og dermed Nederland. Men ifølge offiserene var ikke Nederland med i EU!

Visumproblemer

Etter å ha ringt sjefen deres, beholdt de denne posisjonen og rådet oss til å gå 200 kilometer tilbake til Yaoundé for å få visum der.

En latterlig situasjon!

Vi lager en kopp kaffe i bobilen for å tenke over saken. Etter en stund ble de tilsynelatende lei av oss og lot oss til slutt fortsette. Vi må til neste landsby bitame, ca 25 kilometer innover landet for å få stempelet på immigrasjonskontoret.

Her møter vi en fryktelig uvennlig ansatt som mener at Nederland ikke er med i EU og at vi derfor ikke kan få et stempel.

Litt fortvilet over den tilsynelatende motviljen ser vi etter en SIM-kortselger. Vi prøver å vise på telefonen vår via internett at nettsiden til Gambone innenriksdepartementet oppgir at Nederland er et av de unntatte landene og derfor ikke har noe visumkrav.

Det hjelper ikke, til tross for den klare forklaringen på nettsiden fortsetter han å nekte. For å understreke hans merkelige oppførsel enda mer, tilbyr han å kjøpe et visum for 60,00 euro per person. Ekstremt merkelig. Vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger og av frustrasjon tar vi et bilde av ham. Det liker han ikke, så han ringer sjefen sin.

Dette kommer raskt og etter en kort forklaring mottar vi fortsatt stemplene fra kokken på betingelse av at vi fjerner bildene.

Den ubehagelige situasjonen varte i ca. 3 timer. Vi så for oss en bedre start på Gabon. Men glemte fort....

Vi kjører videre langs en vakker vei gjennom den tette jungelen og finner et sted på en åpen strekning hvor vi bare hører fugler og sirisser.

På vei østover, Makokou 

Etter at vi har hvilt litt fortsetter vi veien ca 400 kilometer østover, Makokou. Først en vakkert asfaltert vei, de siste 100 kilometerne en grusvei. Ganske mange seriøse sjekkpunkter underveis. Forretningsmessig og lite vennlig. Målet vårt er Makokou, hvor det er muligheter for å ta en jungeltur med kano, som ender ved en av de vakreste fossene i sentral-Afrika, Kongou.

Anspent situasjon og arrestasjon

Men ca 10 kilometer før Makokou blir vi stoppet av gendarmeriet. De sjekker alt ganske uvennlig. Så vil en offiser sette seg inn i passasjersetet med Grietje og deretter kjøre til kontoret i Makokou. Vi finner det upassende å sitte sammen på et enkelt passasjersete. Vi takker nei til dette, noe som skaper en spent situasjon.

Senere kommer en annen bil og betjenten setter seg inn. Vi må følge med.

På kontoret i Makokou blir alt grundig sjekket og fotografert igjen av flere personer. Passene blir kopiert og undersøkt flere ganger. Stadig flere offisielle personer kommer med stadig flere spørsmål. Det er en uvennlig atmosfære. Man kan ikke se på herrene hvem eller hva de er, de fleste har på seg tøfler med t-skjorte og joggebukser.

Det virker som mennene er irriterte over at vi ikke behersker det franske språket bedre, selv om vi prøver. De har knapt hørt om engelsk her. Det er mye snakk, men det er helt uklart hvem som egentlig har ansvaret.

Til syvende og sist forstår vi at vi må forlate området så snart som mulig fordi alt er farlig på grunn av det nylige kuppet. Vi må – eventuelt med eskorte – til hovedstaden Libreville hvor vi får nye instruksjoner.

Obersten og immigrasjonskontoret

Litt senere endrer situasjonen seg når en mann i treningsdress kommer og presenterer seg som "oberst". Og faktisk hopper alle til oppmerksomhet.

Han forteller oss at vi må gå til immigrasjonskontoret for videre instruksjoner. Vi kjører dit med eskorte. Her møter du en vennlig offiser... En som ønsker oss velkommen og ikke nærmer oss oss som kriminelle. Han tar kopier av passene våre og forteller oss at vi kan bevege oss fritt gjennom landet. Vi må imidlertid overholde portforbudet mellom 18.00:06.00 og XNUMX:XNUMX. Han tilbyr oss et overnattingssted rett ved siden av det bevoktede immigrasjonskontoret. Til tross for denne vennlige gesten innser vi hvordan landet er i fullstendig uorden (kanskje på grunn av kuppet) og hvordan gendarmeriet og politiet er fullstendig forvirret. Senere vil vi bedre forstå forskjellene mellom det fjerne østen og det befolkede vest i landet.

bemerkning: Vi er nå i kontakt med en pensjonert oberst fra den franske hæren som kjører omtrent samme rute som oss. Vi har planer om å gjøre elveturen sammen for å redusere kostnadene. Vi forstår at han også er pågrepet. Vi mistenker at arrestasjonen vår er relatert til vår kontakt med denne franskmannen. Dette har aldri blitt bekreftet.

Videre til jungelturen...ender med eskorte

Vi er nå i kontakt med guiden for elveturen til fossene og legger til rette for å starte neste dag for en todagers tur med overnatting i jungelen. Vi gleder oss!

Men før immigrasjonsoffiseren leverer tilbake passene våre, sier han «ett øyeblikk» og skynder seg bort i bilen sin.

Det tar nesten en og en halv time før han kommer tilbake, sammen med en delegasjon på 9! uniformerte folk, det ser veldig offisielt ut. Ved et stort konferansebord får vi beskjed om at vi må forlate landet så fort som mulig. Helt uklart hvorfor, men vi får eskorte til nærmeste grense til Kongo. Folk mumler noe om det nylige kuppet, men gir ingen klar grunn. Det er ingen forhandlinger mulig, det er klart.

Vi er veldig skuffet fordi vårt besøk i Gabon slutter effektivt her. Eskorten vil vare i tre dager og vi må krysse grensen nær Lekoni øst i landet.

I konvoi til Okondja (260 km)

Samme ettermiddag drar vi sammen med Bruno, franskmannen. Det er en bil foran som vi må følge. Mennene er bevæpnet, men ellers ganske vennlige. Vi ber om å holde litt avstand på de støvete grusveiene og ber om å ikke kjøre i mørket.

Vi overnatter i en landsby på en fotballbane. Dagen etter drar vi tidlig igjen for å ankomme Okondja rundt kl.

Underveis er stemningen vennlig og vi tar til og med noen bilder.

In Okondja vi vil bli overført til en annen region som da vil eskortere oss videre.

Møte i Okondja

Gendarmeriets kontor i Okondja ligger i en slags lukket kompleks. Etter ankomst innkalles til møte med 11 delvis uniformerte deltakere. Vi mangler kunnskap i fransk her, og det er ingen som snakker engelsk. Vi merker at Bruno også oversetter litt på sin egen måte.

Men til syvende og sist er det ingen plan, vi får ikke vite noe om årsaken til pågripelsen eller den videre handlingen.

Kontakt med den nederlandske ambassaden

Vi trekker oss tilbake til bobilen og prøver å kontakte den nederlandske ambassaden, men de ringer ikke tilbake ennå.

Tiden går, det blir mørkt og vi får ikke forlate stedet.

Rundt klokken 21.00 kommer en gruppe "politi" i uformelle klær til oss. De er tydelig fulle. De ber om pass som de ønsker å lage en annen kopi av. Vi nekter å gi passene våre til disse fulle mennene. De truer med å punktere dekkene våre. Heldigvis kan vi roe situasjonen litt ned, så forsvinner de. Senere får vi høre at de også trakasserte Bruno alvorlig.

Aggressiv atmosfære

Neste morgen venter vi på det som skal komme. Rundt klokka 10 samles flere og flere «politier» rundt oss. Inkludert de samme fulle mennene som i går kveld. Atmosfæren er aggressiv.

På et tidspunkt forteller de oss at vi må forlate stedet umiddelbart. Men hvor skal vi gå? Hvem er sjefen her?

Vi har foreløpig ikke fått noe fasitsvar om den videre fremgangsmåten og har foreløpig ikke hatt noen kontakt med ambassaden. Vi indikerer at vi er villige til å vente på dette.

Så sier noen «tvang» og de begynner å kaste bordene og stolene våre inn i bobilen. For bevis prøver vi å ta et bilde av denne handlingen. Cor blir deretter truffet i ansiktet og Grietje tvinges i bakken i en hodelås.

I stor panikk pakker vi de siste tingene og flykter fra stedet i bobilen.

Men hvor hen? Vi bestemmer oss for først å kjøpe litt brød og vann i landsbyen. De fulgte etter oss med to biler og blokkerte oss foran og bak slik at vi ikke kunne gå i noen retning.

Etter en stund trykker noen en telefon i hendene våre. Vi har en engelsktalende oberst på telefonen som forteller oss at vi må tilbake til anlegget og han kommer for å ordne alt.

Etter 4 timers venting kommer han. Mannen har en høy stilling, han lar seg kjøre i en stor, tonet bil og flagget senkes.

Han forteller oss at en konvoi til hovedstaden Libreville (710 kilometer) blir organisert sammen med franskmannen, og han vil dra umiddelbart.

I konvoi til Libreville

Konvoien består av fire biler. Den fremste rytteren, oss, Bruno og en bakerst. De mindre vennlige veilederne er syv av dem, hvorav fire er bevæpnet. Den totale turen tar ca. 4 timer, fordelt på 22 dager og vi må i hovedsak forholde oss til svært dårlige grusveier.

Første morgen, etter fire timers kjøretur, stopper vi i en landsby på en kafé hvor herrene drikker øl klokken 10 om morgenen på grunn av kaffemangel. Dette er det eneste stoppet bortsett fra en selvarrangert baderomspause.

Det siste stykket til Libreville blir veiene bedre og vi ankommer rundt kl.

Avhør i Libreville

Vi blir satt av ved "Bureau des Recherches". Etter lang ventetid blir vi separert og avhørt hver for seg. Det hele er veldig primitivt. Spørsmålene har liten substans. Vi blir imidlertid spurt direkte om vi er spioner. Det vil bli laget en erklæring som vi må signere. Folk her er ganske vennlige og gir inntrykk av at saken er ferdig. Vi må bare besøke immigrasjonskontoret for noen administrative saker. Igjen i konvoi går vi til immigrasjonskontoret.

Det som virket som en avgjort sak, viser seg å være en feiltolkning av virkeligheten! På immigrasjonskontoret blir vi "velkommen" av den kvinnelige obersten. Noen som oppfører seg hyggelig, men som ikke er det!

Returner telefoner, bærbare datamaskiner, pass og bilnøkler

Hun forteller oss at det må gjøres noen flere undersøkelser. Vi kan overnatte på den bevoktede plassen foran bygningen. Vi må stå på siden der vi er i full belysning, så de kan holde godt øye med oss ​​om natten. Vi må levere inn eiendelene våre som kameraer, telefoner, bærbare datamaskiner, pass og bilnøkler.

Helt nødlidende, uten å vite hva som vil skje, sover vi dårlig.

Neste morgen skjer det ingenting. Følelsene våre er høye og vi spør obersten hva som skjer, hvorfor vi er her og hva planen er. Det eneste svaret er at vi får et intervju samme ettermiddag.

Intervjuet har lite innhold. Det tar lang tid å legge inn alt på en datamaskin. 

Vi er nå også i kontakt med den nederlandske konsulen for Gabon og hun besøker oss. Hun sjekker dokumentet og vi signerer det.

I varetektsfengsling

Konsulen har heller ingen svar på spørsmålet om hvorfor vi er her. Ifølge henne er vi ikke offisielt pågrepet men i en slags varetektsfengsling mens etterforskningen pågår.

Dagene som følger skjer det ingenting, det er stort sett bare å vente. Vi er godt ivaretatt når det gjelder mat og drikke. Vi får utdelt en bøtte som vi kan bruke til å dusje under politiets oppsyn. Vi har lite underholdning, dagene er lange. Vi må tigge om å få bruke telefonen vår til å ringe barna våre, mens de ser på og fort synes det tar for lang tid.

Det er også et slags asylsøkersenter på torget, hvor hovedsakelig unge menn fra omkringliggende land venter på oppholdsstatus. De er også tett bevoktet.

Den nest siste dagen før avreise ankommer en gruppe på 9 «fuglekikkere», som også er arrestert øst i landet. De får mer eller mindre samme behandling. Så vi er ikke de eneste.

Det skjer først ingenting fredag ​​22. september, selv om helgen er rett rundt hjørnet. Må vi bli her i helgen også?

Forlater eiendommen uten pass

Klokken 17.00 roper obersten over plassen og ber oss komme inn. Hun forteller oss at hun må forlate stedet umiddelbart. Vi får tilbake alle tingene våre, bortsett fra passene. Vi får vite at dette trolig vil bli annonsert neste uke.

Vi finner først et hotell og senere en leilighet nord i byen, hvor vi bor i ytterligere 5 dager med blandede følelser. Ja, vi er fornøyd med vårt større bomiljø, men uten pass kan vi ikke gjøre så mye. Dessuten vet vi fortsatt ikke hvorfor vi er her.

Frihet igjen etter 14 dager

Onsdag morgen kommer endelig den forløsende telefonen fra konsulen: vi kan hente passene våre etter 14 dager! Det anbefales å gå med konsulen, fordi bilen vår ville være for prangende. Ingen anelse om hvorfor. Vi er nysgjerrige på ytterligere instruksjoner, men nei, vi får passet uten noen forklaring. Så kom deg ut!

På vei tilbake til bobilen vår har vi en ny samtale med konsulen. Hun ber blant annet om å ikke publisere historien vår offentlig. Vi spør henne "hvorfor". Hun gir et uklart, forvirret svar, men bunnlinjen er at hun mener at landet ikke skal skades. Vi mistenker sammenvevde forretnings/diplomatiske interesser der hun også er et bindeledd. Vår konsul er medeier i et stort gabonesisk selskap og liker å opprettholde gode kontakter med Gabons regjering. Vi føler oss som en brikke i noe mye større!

Ser tilbake

Når vi ser tilbake på hele historien, gjenstår det store spørsmålet: Hvorfor? Vi kan bare gjette.

Som eventyrlystne reisende tar vi alltid hensyn til ulike scenarier for mulig fare. Bare vi ikke hadde tenkt på dette alternativet! Vi har lært livsleksjoner igjen, erfart på nært hold hvordan det føles å sitte fast, ikke lenger fri. Å leve i et land der gendarmene fyllefullt kaster bord og stoler og ikke nøler med å slå uskyldige mennesker. Vi lærte hvordan politiske/diplomatiske spill flettes sammen med forretningsinteressene til ambassadører og konsuler.

Hva nå

Etter opplevelsene de siste 14 dagene er det vanskelig for oss å komme inn i rytmen i begynnelsen. Vil vi fortsatt bli i dette landet, spør vi oss selv.

Vi vil gjerne se nasjonalparkene vi har hørt så mye om. Dessuten vil vi gjerne få et positivt inntrykk av Gabon, akkurat som de 17 afrikanske landene vi har besøkt tidligere.

Vi bestemmer oss derfor for å gå sørvest i landet hvor NP Loango ligger. Her kunne vi blant annet få øye på elefanter og gorillaer.

Men da vi hørte prisen på mer enn 400,00 per person per natt i et jungeltelt, forlot vi denne ideen. 

Positiv slutt

På en avsidesliggende vei sørvest i landet drikker vi en kopp kaffe på en stein ved en liten dam. En eldre dame med et vennlig fjes går forbi og vi slår av en prat. Hun er tydelig fornøyd og vi har en hyggelig samtale med vår "petit peut Francais".

Hun forteller om de mange elefantene som bor her og spiser bananene hennes i plantasjen. Hun prøver deretter å jage dem vekk med lyssignaler.

Hun forteller også at det er mye fisk i innsjøen lenger unna og at hun jevnlig spiser krokodillekjøtt som også lever i samme innsjø.

Vi gir henne en oliebol og hun trasker videre med en tung kurv på ryggen.

Vi avslutter besøket i Gabon, og håper spesielt å kunne minnes denne kloke gabonesiske damen, når vi – gamle og grå – leser reisehistoriene våre selv.