Madagaskar på scooter | Del 6 | Belo-sur-Tsiribihina

Som får det i hodet å kjøpe en brukt scooter i hovedstaden i Madagaskar å kjøpe? Å reise mer enn 4.000 km over denne enorme øya? Ingen før meg hadde noen gang kommet på denne ideen. Jeg gjorde det nettopp og oppdaget det ekte Madagaskar. Reis med meg til den røde øya og bli kjent med baobabene, lemurene, kameleonene, snøhvite strendene og fremfor alt det gjestfrie malagasiske: TONGA SOA. Jeg deler dette fra scooterturen min gjennom Madagaskar. Jeg besøker landsbyen Kirindy, omtrent 60 kilometer fra Belo-sur-Tsiribihina.

Les også:

Innholdsfortegnelse

"Fergen" til Port Bac Tsimafana

For to dager siden ble scooteren min båret i stummende mørke i en motorisert pirog. Nå er det dagslys og jeg ser hvor genialt malagaserne har ordnet med vanntransport. Tre avlange trepaller på rundt tjue meter er plassert på seks motorpirager. Forsiktig kjører jeg scooteren min over de to første pallene og parkerer den ved siden av tre terrengkjøretøyer.

Etter omtrent ti minutter når fergen den andre siden i Port Bac Tsimafana. Det er dusinvis av bærere som er opptatt med risposer. Hundrevis av risposer venter allerede på kaia for plass i en av lastebilene.

Jeg kjører scooteren i land og langs risposene mot en sandsti. Jeg passerer noen hytter og stabbur. Et stort skilt langs grusveien ønsker meg så farvel, ha en fin dag og god reise.

Grusveien kalt Route National 8

I mellomtiden har jeg allerede opplevd noe med tanke på veier på Madagaskar, men grusveien jeg kjører på nå slår alle rekorder. Noen steder er det ingen vei i det hele tatt. Der følger jeg de dype sporene etter lastebilene i løs sand. Likevel er denne sandstien offisielt oppført på kartet over Madagaskar som Route National 8 eller RN8 for kort. RN8 starter på det kartet i Bac Port Tsimafana og ender 75 km senere ved T-krysset med RN35 mot Morondava.

KLIKK HER FOR VEIKARTET OVER GOOGLE MAPS

Jeg må gjøre alt for å styre scooteren min gjennom løs sand. Å kjøre for mykt er ikke et alternativ, for da er jeg sikker på at jeg blir kjørt på kjeften. Et raskt tempo på rundt 30 til 40 km i timen er en nødvendighet. Hvordan kan du i det hele tatt kjøre her når det regner? Et terrengkjøretøy er uansett ikke en unødvendig luksus her.

En veldig smal del av RN8 mot Kirindy Village

Etter rundt tjue kilometer er det tid for en pause i grenda Beroboka. Bare for å være sikker sjekker jeg innholdet i bensintanken. Til min gru er tanken allerede nesten tom. Hvordan er det mulig? I morges fikk jeg fylt tanken i Belo-sur-Tsiribihina. Bensinen blir dermed igjen betydelig fortynnet med vann. Det er ingen annen måte.

I Beroboka er tanken min fylt med "ekte bensin" fra halvannen liters flasker med Eau Vive. Bare for å være sikker spør jeg om det er ekte bensin og ikke vann. «Se den grønne fargen», sier selgeren og setter en trakt inn i tanken. Så heller han forsiktig bensinen i den. «På Madagaskar kaster vi ikke noe. Jeg fyller alltid de tomme vannflaskene med Eau Vive med bensin.' Jeg kjøper en ekstra flaske i tilfelle.

Bli den første gjesten på det splitter nye hotellet Relais du Kirindy

Rundt klokken fem ankommer jeg resepsjonen på et splitter nytt hotell i tilknytning til Kirindy Village. «Vi har faktisk ikke offisielt åpnet ennå. Byggearbeidene er i full gang, men noen få rom er allerede ferdige. Så hvis du vil sove her, kan du det.

Jeg får en omfattende omvisning av sjefen. Han er veldig fornøyd med styrken. «Vi har en fantastisk beliggenhet. Med alle de vakre baobabene og den nærliggende Kirindy-skogen. Tusenvis av turister stopper her uansett for å se den hellige baobaben og dra på safari i parken.'

Svømmebasseng på hotell Relais du Kirindy

Rundt halv seks går jeg en tur gjennom landsbyen ved siden av: Kirindy Village. Plutselig befinner jeg meg igjen i det tidløse landskapet på Madagaskar. Denne gangen med et magisk preg. Kirindy Village er omgitt av majestetiske baobab. Av de eldgamle kjempene som du ikke finner noe annet sted i verden.

Zebus slukker tørsten ved vannhullet, mens en landsbyboer fyller jerrybokser med vann og setter dem på en vogn. Et tidløst bilde som nå blir forstyrret av moderne tid i form av et luksushotell med svømmebasseng.

Kirindy-skogen: territoriet til fossaen

Det nye hotellet ble selvfølgelig bygget på denne siden av en grunn. Kirindy Village er et vanlig stopp for mange turister som reiser fra Morondava via Allee des Baobabs til Tsingy. Hvis de ikke tar en kanotur til Miandrivazo, kommer de til og med hit to ganger.

I tillegg ligger knappe ti kilometer unna den eneste nasjonalparken hvor du har en god sjanse til å se Madagaskars eneste rovdyr i kjødet: fossa.

Lederen for Relais du Kirindy rapporterer til meg. «Eric, jeg har bestilt deg en plass på nattsafari i Kirindy-skogen. Du må gå nå, ellers kommer du for sent. Og jeg er borte. De første jeepene med turister på vei til Réserve Forestière de Kirindy passerer meg. I likhet med meg planlegger de å beundre Cryptoproctra Felix eller fossaen i dets naturlige miljø.

Fossa på vei til Kirindy leiren søppeldunker

Jeg liker det ikke. All sanden på veien har blitt for mye for scooteren min igjen. Scooteren stopper brått to kilometer før inngangen til Kirindy-skogen. Det er ikke annet enn å presse ham gjennom den løse sanden. Dessverre eller heldigvis betyr det at jeg ikke går glipp av nattsafarien.

Fossa på søppeldunkene til Kirindy-leiren

Kirindys manager kommer med de dårlige nyhetene når hun ser meg snuble mot meg, helt svett. «Safaribilene er allerede på vei. De kunne ikke vente på deg. Heldigvis er hun villig til å hjelpe meg med reparasjonen av scooteren. «Jeg ringer personalet mitt. De vet hvordan de skal få scooteren i gang igjen.'

I mellomtiden er jeg heldig. To fossaer melder seg til leirens søppeldunker. Når turistene kommer tilbake fra safariene en time senere, er de skuffet. «Ikke en fossa i sikte», sier en skuffet amerikaner. Jeg viser henne bildene av fossene som jeg så. «Hadde jeg bare blitt her», sukker hun.

Scooterreparasjon i Kirindy National Forest

Klokken ni har en mekaniker identifisert problemet. «Det var alt for mye vann i gassen din. Jeg tømte hele tanken og puttet en liter ekte gass i den. Han viser den fjernede vannbensinen. «Se hvor mye vann det er i den. Det er rart at scooteren din har vart så lenge.'

Klokken er nå halv ti og manageren er tydelig bekymret: «Eric, bare bli her. Det er altfor farlig å kjøre tilbake til hotellet nå. Vi har plass i leiren vår, og du trenger ikke betale for det. Jeg takker henne for det generøse tilbudet og unner alle en drink. "På helsen din!"