Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko etterfulgt av Mauritania. I denne artikkelen forteller vi deg alt om fortsettelsen av eventyret (overlanding i Mauritania). Du starter selvfølgelig på nytt med å se videoen øverst på siden!
Grenseovergangen mellom Marokko og Mauritania
På vår reise til det sørlige Afrika legger vi Marokko bak oss og legger ut på et eventyr i Mauritania. Eventyret starter ved grensen. I Europa vi kjenner knapt til grensekontroll lenger, i Afrika er det noe annet...
Grensen til Marokko
Først serverer vi en utgangsstempel skal oppnås på marokkansk side. Fordi vi kommer rundt klokken to og tollerne har pause til klokken tre, må vi holde stille en stund. Etter å ha sjekket med hund og med skanning som inspiserer alle sider av bobilen, nødvendig ventetid og noe uklarhet, får vi stempelet og ønskes god reise i Mauritania.
Grensen til Mauritania
Så følger et stykke ingenmannsland. En dårlig veistrekning med bilvrak her og der og mye søppel bringer oss til porten til Mauritania. Umiddelbart blir vi angrepet av en rekke 'fiksere'. Dette er menn som vil hjelpe deg over grensen mot betaling. Men vi har lest at disse fikserne ikke er nødvendige, og derfor holder vi dem unna.
I mellomtiden, på grunn av all forhåndsinformasjonen og holdningen til folk her, har vi et sterkt inntrykk av at de er ute etter pengene våre, rettferdig eller ikke! Så pass på!!
På det første fryktelig gammeldagse, støvete kontoret ligger tolleren og sover på en sofa. Når han ser oss, våkner han sakte til liv og begynner å skrive på sin historiske datamaskin. Det hele tar veldig lang tid, men vi holder oss rolige. Dette er Afrika....
Så tilbake til neste kontor hvor vi mottar de faktiske visa for 55 euro hver.
Internett, biloppheng og ansvarsforsikring
Så til politiet og gendarmeriet for å gjøre ferdig noen papirer. Alt i skitne, støvete rom med ineffektivt arbeidende mennesker. Vi scorer fortsatt tredjepartsforsikring for bobilen og et SIM-kort med data for å bruke internett. Og endelig kan vi gå inn i Mauritania. Etter ca. 4 timer gir vi hverandre en high-five...vi er der!
Vi avregistrerer bobilen fra RDW (suspender), så trenger vi ikke lenger betale nederlandsk veiavgift. Vi kansellerer også den nederlandske bobilforsikringen, den dekker uansett ikke i Afrika.
Vi satte umiddelbart kursen i østlig retning. Det blåser hardt og temperaturen er rundt 28 grader. Sanden er overalt, blåser over veien og luften er full av den. Vi leter etter et litt lunt sted og finner det i utkanten av Boulenoir, ved siden av en ruin og litt utenfor vinden.
Om Mauritania – litt grunnleggende informasjon
Mauritania grenser til Vest-Sahara, Algerie, mali, Senegal og Atlanterhavskysten. Landet er omtrent dobbelt så stort som Spania og har bare 4 millioner innbyggere, hvorav en fjerdedel bor i hovedstaden Nouakchott. Området er i stor grad bestemt av Sahara. Uendelige sletter, sanddyner, grusfelt, noen få fjellområder og ingenting annet, definerer bildet.
Reiseråd
En titt på reiserådskortet til Utenriksdepartementet (her mer informasjon) forteller oss at store deler av landet er rødt. Så vær forsiktig!
islamsk
Folket er for det meste islamske, religion spiller en stor rolle i dagliglivet. Vi merker at folk generelt er enda mer tradisjonelle enn i for eksempel Marokko. Det er fattigdom, for å være sikker, men vi har ikke inntrykk av at folk dør av sult. Levestandarden er åpenbart ikke sammenlignbar med den vestlige verden.
Gruver og fiske
Landet lever hovedsakelig av jernmalmgruvene i nordøst og av fiske på vestsiden. Det er også noen mineraler som utvinnes, inkludert gull og petroleum. Det er knapt noe landbruk og turismen er fortsatt i sin spede begynnelse i den minste størrelsen. en håndfull overlandere besøker kun landet i noen få dager.
Reisen gjennom Mauritania
Mot det ukjente
Oppgjøret Boulenoire (Plassering her) er en samling av ruiner. Vi kjører gjennom den og ser at grusveiene mellom husene er fulle av sandhumper. Noen på gaten er litt avventende med en hilsen, andre vinker ofte. På en stand som ser ut som en butikk kjøper vi brød. To franske baguetter, det er visstnok standarden her. Folket snakker en "peut Francais", ellers alene Arabisk. Men vi skal klare det.
Utenfor bygda ser vi etter terrengsporet som vi kan følge langs en linje på navigasjonsutstyret vårt. Snart ser banen ut til å bestå av mye sand. Vi senker dekktrykket til omtrent halvannen bar og fortsetter vår rute langs jernbanelinjen. Undergrunnen varierer fra sand til ulike typer stein. Utsikten er flat og uendelig. Rundt 400 kilometer off-piste ligger foran oss. Etter en halvtime ser vi en annen mann gå med rundt 40 dromedarer.
Det er ikke noe annet!
Jernmalmstoget
Vi følger sporet av ikonisk jernmalmtog. Toget lastes nordøst i landet og følger sporet rundt 650 kilometer vestover for å nå havnebyen. Nouadhibou (Plassering her) som skal omlastes til skip. Jernmalmen sendes over hele verden.
Det som er spesielt med toget er lengden. 200 vogner er jevnlig bundet opp, hvorved lengden på hele kolossen kan øke til ca. 3 kilometer.
Toget og historien er enda mer imponerende fordi det er mulig for eventyrlystne reisende å fullføre ruten på toppen av en vogn. skrev CNN noe om det nylig. Det koster ingenting, og du får en «once in a lifetime»-opplevelse ved å kjøre over ørkenen. Rådet er å bruke skibriller mot støvet.
Vi følger sporet i ca 400 kilometer rett gjennom sanden. Noen ganger kjører vi stivt inntil banen, noen ganger mil unna. Det er lite liv på veien. Noen ganger ser vi noen dromedarer eller en forlatt landsby. Vi ser jevnlig bygninger der folk bodde før. Et par stående skinner fungerte som en konstruksjon for de forlatte strukturene som tidligere fungerte som tilfluktsrom for jernbanearbeidere.
inal
Omtrent halvveis i banen ved den (nesten) øde bebyggelsen inal (Plassering her) bestemmer vi oss for å overnatte. Langs sporet er et sjekkpunkt for gendarmeriet. De vil gjerne ha kopier av passene våre og bilpapirene våre. De vennlige herrene forteller oss at det ikke var noen forbipasserende de siste to dagene. Før det, ett sett tyskere med en Landrover. Vi ber om litt vann og blir ført direkte til brønnen. Mannen tar frem en kopp og viser stolt at den er drikkbar. Senere viser det seg at toget noen ganger stopper på dette stedet og etterlater seg en vogn med drikkevann.
Så dukker plutselig hodet til gendarmene opp. Han ser ut til å være veldig beæret over besøket vårt. Han tar oss med gjennom landsbyen og forteller at det fortsatt bor 5 familier der med til sammen 20 personer. Og det er altså tre gendarmer.
Han viser oss det beste stedet mellom slum og ruiner hvor vi kan se toget i kveld når det kommer forbi igjen.
Mannen er så fornøyd med besøket vårt at han om kvelden bringer oss en bolle med nudler. Det smakte godt, men det er nå skikken at mat blandes med sand.
Når vi drar neste morgen får vi en ekstra boks med vann og han ønsker oss god tur. Han ringer neste gendarmeripost så de vet at vi kommer.
Ben Amira (monolit)
Ikke langt fra jernbanen ligger den nest største monolitten i verden, den Ben Amir (Plassering her). Bare den australske Uluru er større.
A monolitten er et enkelt stykke stein/stein, ofte til overs etter erosjon. Den ligger ofte midt i et ellers stort sett flatt landskap.
Ben Amira ruver 633 meter over ørkenoverflaten.
Ved ankomst ser det ut til at det er en stor vannbasseng ved siden av monolitten. Det ser ikke ut som det er en permanent innsjø. Senere viser det seg at det regnet eksepsjonelt her og derfor ble kulpen skapt. Vi bruker vannet til bading og har en flott kveld.
Det er varmt, si fryktelig varmt, 45+. Vi gir snart opp forsøket på å bestige monilitten. For varmt, for stilig!
Ved foten av fjellene fotograferer vi en vakkert farget øgle.
Bab Sahara
Ytterligere 60 kilometer gjennom sanden og 100 kilometer på asfalten før vi Atar (Plassering her) å oppnå. I Atar ser vi en del av den ekte mauritanske kulturen/gatelivet. Hull i de ikke-asfalterte gatene, mye skitt på veien, esler, geiter, mange gamle biler, tradisjonelt kledde mennesker og kaos bestemmer gatebildet. Og alt det med vind og 45+.
Atar står på ønskelisten vår å overnatte på Campingplass Bab Sahara (Plassering her), et konsept blant overlandere. Vi håper å møte noen andre overlandere og få litt informasjon om området og Mauritania.
Dessverre er ikke den nederlandske campingplasseieren selv tilstede, han er med Nederland. Vi er de eneste gjestene. Vi innser at overlanding etter Covid er langt fra i gang.
Når det i tillegg viser seg at det ikke er drikkevann på grunn av de siste flommene, strømforsyningen bryter sammen og vaskemaskinen fungerer heller ikke, bestemmer vi oss for å pakke sekken igjen. Vi satte kursen mot hovedstaden Nouakchott, rundt 500 kilometer tilbake til vestkysten.
Nouakchott
På vei til Nouakchott, den hovedstaden i Mauritania vi blir sjekket ca 12 ganger. Så av politiet, så av tollvesenet eller gendarmeriet. De vil alltid ha et "fiche", et papir med pass og bildetaljer på. Heldigvis har vi laget nok kopier til å møte etterspørselen.
I Nouakchott går vi til restaurant/hotell Terjit Vacances (sted her). Dette overnattingsstedet besøkes også jevnlig av overlandere. Du kan overnatte på parkeringsplassen og det er rene sanitæranlegg. Det er nylig bygget et hotell, hvor vi ivrig bruker vaskemaskinen.
Komplekset ligger på stranden. Det er flott, da kan vi jevnlig gå i sjøen for å kjøle ned sårt tiltrengt.
Snart tar vi kontakt med eieren. Han har tydeligvis tenkt å skjemme oss bort og tilbyr seg å bli med oss på en tur gjennom byen. Som gründer har han klart vokst over den gjennomsnittlige mauritaneren. Det viser seg at han også har et byggefirma i tillegg til fritidsboligene. Vi setter oss i den store Ford F150 og blir med ham gjennom byen.
Vi drikker en kopp kaffe på en moderne western-kafé og kjører videre mot den gamle internasjonale flyplassen midt i byen. Han sier at prosessen med å flytte til utkanten av byen er full av korrupsjon, personlig organisert av presidenten i landet.
Litt senere kjører vi over den tidligere rullebanen hvor det tydeligvis ikke er noen trafikkregler.
Så kommer vi til et bilverksted hvor eieren -på grunn av religiøs overbevisning- ikke håndhilser på Grietje. Vi har noen tekniske spørsmål vedr vår Hilux.
Mens han er jevnlig i telefonen, drar vi til kontoret hans hvor vi møter faren hans som også bor der.
Så skal vi på befaring på et byggeprosjekt hvor han er hovedentreprenør. Det er et bankbygg og han viser stolt frem den store mursteinsafen som han har nøkkelen til foreløpig.
Markedet i hjertet av Nouakchott
Da vil vi gjerne fortsette til fots gjennom byen fordi man ser på bylivet annerledes.
Han slipper oss av i hjertet av byen. Det er stille på gata. Logisk nok er det fredag ettermiddag, folk er i moskeen. Ved en tilfeldighet går vi forbi en moské som bare tømmes. En stor folkemengde (bare menn) tar seg gjennom gatene. Mange går på markedet hvor de spiser og drikker te. Det er travelt, varmt og, så vidt vi er bekymret, fryktelig skittent. Dette overgår soukene og medinaene i Marokko på alle kanter.
De er alle tradisjonelt kledde menn, og vi føler oss som feiltilpassede mer enn noen gang. Mennene ser grå ut i øynene, smiler ikke og ser på oss som om vi kom fra en annen planet.
Så går vi til et mer vestlig supermarked og handler litt. Prisene er europeiske.
Utenfor supermarkedet tar vi taxi tilbake til bobilen. Vel, taxi? Foruten alle bulkene har den ikke et eneste speil. Grietje håper at hjulene i hvert fall ikke flyr under den. Kostnader: € 2,50.
fiskerstrand
Til tross for at fiskerihavna er en attraksjon for oss, er det en dødelig alvorlig begivenhet for menneskene som bor og arbeider der.
Det er mange hundre vakkert fargede båter langs stranden. Det er ingen havn med brygge, nei, inn- og utkjøringen til treskipene er via stranden. Skipene blir daglig sjøsatt over sanden med all kraft. Havet utenfor Nouakchott ser ut til å være fullt av fisk.
For oss har mennene et hardt og skittent liv. Når de kommer tilbake på slutten av ettermiddagen, får de besøk av portører som bringer den fangede fisken til markedet eller fabrikken. Det er vanskelig for oss å opprettholde det på markedet, stanken er så intens at å puste gjennom munnen er det eneste alternativet.
Bak markedet er det mange gater med butikker hvor menn henger, prøver å selge noe, reparerer nett og kaster søppelet på de ikke-asfalterte gatene. Avstanden mellom det vi er vant til i den vestlige verden og det vi ser her er nesten ufattelig.
Vi er glade for å ha sett denne siden av Nouakchott også.
Nok en runde gjennom Sør-Mauritania
Fordi vi har ideen om at vi ikke har sett Mauritania nok, bestemmer vi oss for å ta en ny runde gjennom sør. Et av målene er de hvite krokodillene i Matmatasjøen. Det ser ut til at det fortsatt bor noen krokodiller her, etter at dagens Sahara for millioner av år siden var mye mer vannrikt.
Vi tar en runde på ca 1800 kilometer og det tar 7 dager. Ruten tar oss til de mest avsidesliggende stedene og til landsbyer hvor innbyggerne aldri eller knapt har sett en hvit vestlending.
Ruten består for omtrent halvparten av asfalt, den andre halvparten er kjerrespor eller det er ingenting. I så fall gjenstår det bare en linje på navigasjonen vår som vi følger.
Dessverre ble veien til krokodillene for dårlig for oss. Nå hadde vi trasket gjennom sanden i 25 kilometer og var allerede ganske nær målet. Vi hadde ikke lyst til å grave oss ut på 40+.
Vi kom tilbake til en bygd hvor vi samlet rundt 60-70 barn rundt oss på et blunk. De roper, roper, vinker, kommer nærmere og kryper igjen. Det er et resultat av at de tilsynelatende aldri har sett en hvit person. En helt spesiell opplevelse.
Noen få barn tør å gi den en hånd, men trekker seg raskt tilbake. De fleste holder avstand. Når vi kjører bort løper de etter oss i hundrevis av meter.
Isolasjonen fra resten av verden er veldig stor i denne landsbyen. Vi fant den heller ikke på kartet.
Bare en dag fra dagboken
16 oktober
Vi starter dagen med noen gjøremål. Mens Grietje tar oppvasken, pumper Cor opp dekkene på bobilen igjen. Vi er i sanden, ca 200 meter fra asfalten, så den siste delen blir på harde dekk. Bare å sjekke kjølevæsken og luftfilteret og en liten reparasjon på avløpsslangen.
Da er vi klare til å gå. Herregud, bilen graver seg i stedet for å kjøre fremover. For sent... vi sitter fast i sanden. La oss tømme dekkene igjen og prøve igjen. Men akk, vi hadde allerede sunket for langt. Heldigvis er det rundt 25 meter unna et rimelig tre som vi fester vinsjen vår til. Gretel betjener knappene på vinsjen, mens Cor forsiktig akselererer. Litt senere er vi fri igjen og vi kan enkelt bygge bro over de 200 meterne til asfalten. Her pumper vi dekkene igjen og drar på en 100 kilometers tur på asfalt til Kiffa, en ganske stor landsby.
Her kan vi handle litt. Vann, grønnsaker, frukt, internettkreditt, diesel, brød, kjeks og yoghurt er behovene.
Frukt og grønnsaker er svært begrenset. Egentlig er det kun poteter, løk og bananer som er til salgs. Frukten har en tvilsom kvalitet. Yoghurt finner vi på fjerde forsøk. Vann- og internettkreditt er tilgjengelig overalt, samt diesel for €1,37 per liter.
Det er varmt og støvete i bygda. Folk ser på oss som om vi er romvesener. De er ikke veldig hjelpsomme her, og vi føler oss egentlig ikke velkomne.
Trafikken i hovedgaten er ett stort kaos. Vi mistenker at de fleste av dem ikke har førerkort og alt kjører gjennom hverandre. Det ser ikke ut til å være noen trafikkregler.
Uansett, vi kjører videre og kommer snart til en politikontroll. Mannen ber om papirene våre og vil vite hvor reisen går.
Han forklarer oss hvor vi best kan gå. I mellomtiden inviterer han oss til å komme og spise smørbrødene våre i teltet hans, der miljøets eneste skygge er.
Selvfølgelig gjør vi det, og litt senere spiser vi smørbrødet vårt sammen med sersjanten.
Vi fortsetter et stykke på asfaltveien og kommer til en grend der veibanen plutselig går over i et terrengspor.
Vi slår på 4×4 og går dypt inn i naturen igjen. Så kjører vi gjennom utrolig vakre landskap med flott utsikt. Langs veien er noen ganger bittesmå landsbyer eller bare separate strukturer der folk bor.
De holder geiter, esler og storfe i stort antall her. Stien er ofte uklar og derfor må vi noen ganger lete mellom trærne etter rett vei.
Sakte endrer landskapet seg og det blir våtere. Det betyr en annen vegetasjon og vi ser flere og flere forskjellige fugler. Her og der må vi krysse en elv, hvor Grietje først sjekker dybden og undergrunnen til fots.
På et tidspunkt kommer veien vår til en blindvei mot en dam/myr. Vi må snu og finne en annen vei. Mens vi snur oss ser vi en diger øgle. Dyret er minst 75 centimeter langt og vi tar et bilde fra bilen.
Litt lenger borte ligger et åpent område med litt gress. Jaja, klokka er halv fem, og det er fryktelig vakkert her, vi bestemmer oss for å overnatte her. Kanskje vi får øye på flere dyr i kveld eller i morgen tidlig.
Mens vi skriver dette går noen gutter forbi i det fjerne og vinker fornøyd på eselvogner. Litt senere følger en geitegjeter som kommer tilbake med flokken sin til en landsby på en høyde, omtrent 2 kilometer unna.
Urørt natur og terrengbakker
Turen gjennom syden passer oss fint, vi nyter det uberørte og rene maksimalt. Terrengbakkene er noen ganger svært utfordrende. Ofte forsvinner veien og vi må selv lete etter riktig retning.
Flere ganger må vi gjennom dype kulper og elvevade. Den siste var veldig spennende fordi vi først skulle ned bratt, gjennom en halv meter vann og så rett opp igjen.
Man kan se på alt at naturen blir våtere. Vi ser mye mer grønt gress, trær og noen ganger en oase. Noen ganger er det så vått og varmt at det minner om en tropisk regnskog. Men hva vil du, vi kjører også nær den senegalesiske grensen, sør for Sahel.
Dyreriket endrer seg også i sammensetning. Dromedarer har blitt byttet ut mot enorme flokker med storfe. Geitene og eselene blir værende. Vi får øye på en stor øgle. Vi kan bare få et bilde av det før det går inn i sumpen.
Og fugler kommer i stort antall. Mange arter, rovfugler, vannfugler og andre fargerike eksemplarer florerer. Vi tar et bilde hvis vi kan.
Til slutt går vi langs den sørlige grensen, langs Senegal-elven i vest hvor vi når Rosso grenseovergang (sted her) på grunn av de mange dårlige anmeldelsene om ventetider og korrupsjon. Vi krysser den senegalesiske grensen ved Diama (sted her).
Vårt bilde av Mauritania
bilder
Antall bilder er begrenset denne gangen. Grunnen til dette er respekten for lokalbefolkningen. Vi liker å fange det øynene våre ser, men du vil heller ikke gi folk ideen om at vi "ser på dukker". Vi tok et lurt bilde her og der, men det gir ikke et helhetlig bilde av alt vi har sett.
Veldig varierende
Etter nesten 3 uker i Mauritania har vi et rimelig bilde av landet. Vårt siste sammenligningsmateriale er Marokko, som fortsatt er friskt i minnet. I Mauritania er mange aspekter bare litt mer ekstreme. Den islamske troen er grunnlaget for alt. Dette har blitt dypt implementert i folks daglige liv.
Vi opplevde menneskene svært varierende i vennlighet. Her og der ble vi ønsket velkommen og de hadde til hensikt å skjemme oss bort. Men vi ble også behandlet med forsiktighet eller til og med ignorert. Uvitenhet og uklarhet er grunnen til at vi tenker. Basert på siste del av ruten må vi justere litt på vår mening, folket her var veldig vennlige, vi ble invitert til et landsbysamfunn og spontant tilbudt couscous i en avsidesliggende bygd.
Levestandard
Levestandarden er på mange måter uforlignelig med vestlige skikker. Det betyr ikke at man er ulykkelig. Vi har sett mange glade fjes. Det er liten eller ingen kontakt med resten av verden, spesielt i avsidesliggende områder hvor det knapt finnes noen form for transport, bortsett fra en 4×4, som bare noen få har.
Folk har dyrket eller kjøpt nok mat, enten de har dyrket eller kjøpt det selv. Mange har til og med en mobiltelefon.
Vi ser få som jobber underveis. Det er heller ikke mulig under værforholdene. De aller fleste slapper av under et ly eller tre.
Kvaliteten på veiene
Kvaliteten på veiene er svært varierende. Vi har sett nye vakkert asfalterte veier, men noen ganger havner du i hjertet av en landsby hvor selv en 4×4 har problemer med hullene og gjørmen. Men de enorme uventede hullene i enkelte asfaltveier er de mest irriterende. De skiller seg ikke ut, og hvis du går gjennom dem på en liten måte, vil det koste deg et dekk eller støtdemper. Vi har aldri reist til et land hvor vi har blitt sjekket så ofte som Mauritania.
Vi måtte utlevere en kopi av passene og bilpapirene våre minst 50 ganger.
Levensmidler
Frukt og grønnsaker er dårlig tilgjengelig. Det er ingenting annet enn poteter, løk, bananer og noen ganger noen få druer. Matprisene er høyere enn vi var vant til i Marokko, ofte mot europeiske priser.
For overlandere og eventyrere
Vi anbefaler ikke Mauritania for alle som leter etter en sol-, sjø-, strandferie. Det er få overnattingsmuligheter i betydningen hotell eller auberges, spesielt hvis du går dypere inn i det lange. Men for eventyrere, overlandere med egen 4×4 og overnatting, er det et sant paradis å bli oppdaget. Nedenfor er en kort video av ruten vi tok.
Sterkt anbefalt!
