Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko, etterfulgt av Mauritania en Senegal. Fordi vi Gambia en mali også besøkt, ble ruten teknisk sett slik at vi nå er inne del 2 rapporterer fra det sørlige Senegal, Casamance. Du kan selvfølgelig også begynne å se videoen igjen!
bemerkning: Dessverre er lyden med Totos musikk i videoen blokkert av YouTube. Så et annet, royaltyfritt nummer er lagt til slik at videoen fortsatt kan ses.
Grenseovergangen
Vi krysset grensen mali om bie Mussala (Plassering her) og kom sør-øst Senegal tilbake i. Prosedyren ved grensen gikk ganske greit. To tjenestemenn prøvde å be om litt mer penger til frimerker, men etter litt lett motspill slapp de spørsmålet.
Mali var veldig dårlig med tanke på gjennomgangsveier, så vi håpet på bedre veier i denne delen av Senegal. Det var ganske skuffende. Ja, noen ganger kunne man kjøre noen hundre meter uten jettegryter. Men ga du den litt gass, ble du snart straffet igjen med dype hull i asfalten som ikke kan glippe. Heldigvis, noen hundre kilometer dypere inn i landet, gikk det betraktelig bedre.
overnatting
I denne delen overnattet vi faktisk bare i naturen. Ofte hadde vi to valg: enten trygt i eller i nærheten av en landsby med beskyttelse av befolkningen, eller i «midten av ingensteds», hvor forhåpentligvis ingen kommer.
En gang da vi var isolert, omtrent 50 meter fra en grusvei, viste det seg å være mindre ensomt enn forventet. Ja, da vi kom kl 18.00 var det stille, men dagen etter kjørte sandbiler og mopeder frem og tilbake. Da de så oss, tutet de og vinket høyt. Fint, men etter en halv dag er du ferdig med det.
Krav
Det mangler ikke på vennlighet, da noen spontant kom innom på ettermiddagen med vann og peanøtter. Neste dag, rett før vi vil reise, roper vi igjen... Bonjour, ca va? En mann i lang kappe kom rundt hjørnet av bobilen og viste en slags medalje. Vi forstår at det er ordføreren. Han spurte hvorfor vi er her.
Vi prøvde å forklare på vårt beste fransk at vi overnattet her og er i ferd med å reise. Samtidig kom det stadig flere folk. På et tidspunkt var det rundt elleve. En snakket litt engelsk. Han forklarte at ordføreren ville ha ønsket at vi skulle spørre om tillatelse.
Høyt besøk
Festen ble enda større da to innkalte agenter dukket opp. En så fryktelig sint ut og ba om pass. Han bladde gjennom det i femten minutter for å komme til den konklusjonen at vi er helt lovlige i Senegal.
Noen flere samtaler frem og tilbake og så dukket byfogden opp. Etter mer overveielse fortalte han oss at vi må signere et dokument som sier at vi er ansvarlige for måten vi forlater stedet på. Det ble samlet inn noe papir og sekretæren begynte å skrive et brev.
Vi signerte dokumentet, takket dem for gjestfriheten og tok farvel med de nå 16 personene, inkludert ordføreren, to gendarmer og byfogden.
Fortsett til Kolda
Vi ryddet opp og fortsatte reisen via et 100 kilometer langt terrengspor til på armen (Plassering her). Vi handlet litt her. Lenger vest fant vi et sted ved Casamance-elven nær en landsby. Landsbyens barn og eldre fant oss veldig interessante igjen.
De var med en stor gruppe og så oss sette opp campingvognen, brette ut bordet og stolene og senere ta en svømmetur. Noen hadde store øyne og sto i minutter med åpen munn og så fortumlet på oss og bobilen. Til slutt, da klokken var godt over 19.00, dro de til sine runde gjørmehus for å spise og sove. Da kunne vi også nyte freden….
Zinguin Chor
Lenger vest ligger hovedstaden i sør og Casamance: Zinguin Chor (Plassering her). Her overnattet vi på en campingplass, vi ordnet visum til det Guinea Bissau og vi vasket.
Man kunne tydelig merke at det er fuktigere og varmere her. Om morgenen rundt klokken 5 – når temperaturen har nådd sitt laveste punkt på dagen, ca 23 grader – sprutet vanndråper på bobiltaket vårt. Fuktigheten var så høy at palmebladene over oss regelmessig slapp dråper.
Selve byen ser mer ut som en stor landsby, men vi fikk kjøpt noen ting som ikke var tilgjengelig andre steder på landsbygda.
Point Saint George
På et avsidesliggende sted på sørsiden av Casamance fant vi en landsby ved navn Point Saint George (Plassering her). En landsby hvor tradisjoner hedres med dans og musikk. Det er også en landsby hvor noen vestlige turister bor i de to overnattingsstedene. De kommer for å oppdage sjøkuer, et pattedyr som bare finnes i det varme vannet i tropiske områder. Dessverre så vi dem ikke, det skylder vi.
Gå Oussauye
De siste månedene hadde vi gjort små sporty ting, så det var på tide med en rask spasertur igjen. I denne delen av Afrika det er få merkede ruter og turstier... Likevel fant vi en terrengsykkelrute på omtrent 18 kilometer, og vi bestemte oss for å gå den.
Aktuell skog
Vi gikk Oussauye (Plassering her) og senere inn i en skog med mange forskjellige trær, en ekte tropisk skog med palme-, cashew- og mangotrær og termitthauger. Så gikk vi gjennom en liten bygd hvor vi så mange enorme tykke trær.
Landsbyer og avlinger
På den ene siden er landsbyene her litt mer moderne, i hvert fall husene. Disse er kantete, bygget av stein, ganske store og tak av sinkplater. Men ellers er livet litt mindre moderne. For eksempel har ingen bil og vann hentes fra brønnen. Det er mye skitt i veikantene og tunene rundt husene er laget av sand.
Etter dette kom vi til et lavere område, hvor det dyrkes ris. Kvinner og barn var opptatt med innhøstingen. De likte å vise frem teknikken sin. Høsting er en svært arbeidskrevende jobb.
Vi fortsatte og etter å ha passert noen flere landsbyer ble vi etterhvert slitne og var glade for at det var enda en terrasse rett før slutten av turen. Det er helt eksepsjonelt her. Vi hvilte og drakk en stund. Turen bekreftet oss nok en gang at du oppfatter miljøet mye bedre når du går. Vi har lagt turen på Wikiloc (klikk her).
Strandcamping
På tilførselsveien til Cap Skiring (Plassering her) ble det stadig tydeligere for oss. Mengden hvite mennesker vi møtte viste at vi var på vei til et turistområde. Og faktisk er det barer, restauranter og hoteller her.
Vi fant et sted på en strand hvor det var stille. Den eneste tilgangen er via stranden når tidevannet er lavt. Vi sto på en betongplate, under høye palmer, på det som en gang var terrassen til en hotellbar.
Det er en del av et stort forlatt kompleks. En skam... Senere hører vi at den italienske eieren ikke kunne være enig med regjeringen. Med en fantastisk utsikt over Atlanterhavet var det fantastisk stille her.
Cap Skiring
Fra campingplassen vår var det ca 4 kilometer å gå på stranden til landsbyen. En fin tur langs kysten. Dessverre var stranden strødd med tusenvis av døde fisk. En lokal fortalte oss at fiskere dumper bifangsten på sjøen og som til slutt ender opp på stranden. De mange gribbene som flyr rundt her har et godt måltid.
Rett før landsbyen passerte vi hotellkomplekset til French Club Med. Solsengene på den bevoktede delen var fulle av eldre hvite og det var pent raket i mellom. Via fiskerstranda, som er ganske lik det vi så i Nouakchott, Gambia en Dakar, gikk vi inn i landsbyen.
Det er et livlig sted, det er mange butikker og salgskiosker og det har en hyggelig atmosfære. I motsetning til resten av Senegal så vi mange vestlige restauranter og kafeer her. Du kan også leie sykler, mopeder og firehjulinger.
Cap Skirring er en turistattraksjon, men den tradisjonelle atmosfæren er rimelig godt bevart.
Retning Guinea Bissau
Vi forlot Senegal etter dette. Landet er klart mer moderne og progressivt enn Mauritania en mali. Vi likte de forskjellige menneskene og deres livsstil. Men det var på tide med et nytt eventyr og så dro vi til Guinea-Bissau. Det kan du lese mer om i vår neste blogg.
