Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko, etterfulgt av Mauritania en Senegal. Fra guinee vi reiser til Sierra Leone. Du kan lese alt om det i denne artikkelen.
Naturligvis kan du også begynne å se videoen igjen.
Om Sierra Leone, noen fakta
Sierra Leone er nesten dobbelt så stor som Nederland. Mer enn 7 millioner mennesker bor der, én million av dem i hovedstaden Freetown. I underkant av 80 % er muslimer, resten kristne.
Dessverre har landet knapt vært i nyhetene de siste 10 årene. Først raste en borgerkrig mellom 1991 og 2002. Krigen ble delvis finansiert av smugling av diamanter, som landet er rikt på. I den sammenheng er film "Blood Diamond"kan anbefales!
Det svært smittsomme ebolaviruset har akkurat kommet ut av krigen og holdt landet ved makten siden 2014. Til syvende og sist vil viruset koste landet rundt 15000 XNUMX menneskeliv.
Guinea/Sierra-grenseovergangen
Grenseovergangen fra Guinea til Sierra Leone er den hyggeligste på vår reise sørover. Ingen korrupsjon og vi er hjertelig velkommen av alle i Sierra Leone.
For en god følelse. I tillegg er forbindelsesveien til hovedstaden Freetown av vestlig kvalitet.
Når vi kommer til et nytt land (nå det åttende afrikanske landet), har vi en tendens til å umiddelbart se etter forskjellene. Det første som slår oss er språket, de fleste snakker engelsk. Det er veldig hyggelig for oss, fordi vi fortsatt ikke behersker fransk nok. For det andre legger vi merke til de enorme sammenhengende palmeskogene. Dessuten virker ikke forskjellene med Guinea så store foreløpig.
Sandgruver
Fra asfaltveien mot Freetown tar vi en sving til en elv. Vi ønsker å overnatte her. Det er mange flere mennesker i lysningen ved elva. De er landsbyboere som tilbringer hele dager her. Barna henger rundt, kvinnene vasker og lager mat og mennene jobber i sanden.
Vi blir umiddelbart tatt hjertelig imot av dem, som vi har opplevd så mange ganger før. Hele familien slår seg ned rundt bobilen og vi blir fulgt nøye med.
Vi spiser ananasen vi tok med oss sammen, og vi får en tallerken med ris med en veldig skarp saus….
Vi blir her i to dager og får et fantastisk innblikk i levemåten, vanene og kulturen til disse menneskene.
Mennene begynner å snakke om arbeidet sitt. De seiler med sine uthulede trestammer til den andre siden av elva hvor de henter sand. I tillegg til egen vekt kan de bære ca 3-4 trillebårer med sand. Sanden egner seg til å lage betong og murmørtel. Alt går med spaden. Etter at de losser lasten, må den jobbes oppover. Dette gjør de ved å øse bøtter fulle og kaste dem på pukler rundt 10 meter høyere. Menn, kvinner og barn, hele familien deltar etter tur. De snur hodet på grunn av såre nakke.
Så kommer en stor høytippelbil. Dumperen er fylt med spaden, sanden skal kastes opp i minst tre meters høyde. For nesten ingenting kjører dumperen til fabrikken og historien begynner på nytt.
En av guttene tilbyr Cor å ta en båttur til den andre siden av elven hvor sanden samles. Grietje kan dessverre ikke bli med på grunn av den gipsede armen.
Tacugama sjimpansereservat
Reisen over land fortsetter mot hovedstaden Freetown (sted her). Via forstaden Waterloo når vi først et fristed for sjimpanser. De er stort sett sjimpanser som ble holdt som kjæledyr, noe som ikke har vært tillatt siden 2019. Senteret har også en oppgave å fortelle folk om å slutte å spise «bushmeat», altså sjimpanser!
Vi får en omvisning med en god engelsktalende guide gjennom tre ulike tilfluktsområder hvor dyrene med samme problemer holdes.
Guidens historie er skarp og klar. Mest oppmerksomhet får man på apekatten, stedet hvor sjimpanser kan opprettholde sine klatre- og klatreferdigheter.
Freetown
Vi besøkte hovedstaden bare en kort stund. Liten by sliten. Vi overnatter på det 550 meter høye fjellet Leicester (sted her). Derfra har vi en vakker utsikt over byen, selv om det også er stort sett overskyet ovenfor.
I selve byen ser vi etter noen praktiske ting og får dermed et rimelig inntrykk. Den store fordelen med Freetown er at mange veier er asfaltert, noe som sparer mye støv!
Videre er utallige salgsboder så nærme gaten at det ikke er noen vei gjennom. Selvfølgelig – som i mange vestafrikanske byer – mange mopeder og tuktuker.
Vi merker renholdet i en stor del av byen. Men litt senere viser det seg å være bare "delvis". Vi kjører gjennom en slum med elv og søppelplass. På søppelplassen bor det folk mellom noen få takstein og de er opptatt med å lete etter noe nyttig. Litt lenger ser vi en elv hvor absolutt alt som er skittent kastes i den.
Dermed vil vi huske Freetown som en by med to ansikter. Kjøp raskt brød og gå tilbake til naturen!
De hvite strendene i Sierra Leone
Vi stopper et øyeblikk langs gaten og blir spontant oppsøkt av en hvit mann. Han spør hvor vi skal og inviterer oss til å overnatte hjemme hos ham. Det viser seg å være opprinnelig israeler som bor her for sitt arbeid. Han liker å ta imot reisende.
Slik havner vi i et paradis ... vakkert hus med svømmebasseng, rett ved siden av mangroveskogene med elvemunningen til elven nr. bak seg. 2. Og det midt på en snøhvit sandstrand. Vi kan bruke alt i og rundt huset.
Så heldig.
elv nr. 2 viser seg faktisk å være den første av en serie snøhvite sandstrender i sørlig retning. Vi har planen om å tilbringe en natt til på et litt mer sørlig sted Bureh Beach å stå. Det ender opp med tre netter! Her er vi rett foran en strandbar midt i sanden. En "bøttedusj", toalett, ren strand med fantastisk varmt vann står til vår disposisjon. Om kvelden lar vi oss skjemme bort i restauranten hvor vi nyter reker, nettopp kjøpt ferske fra det lokale markedet.
Stranden er relativt rolig, ikke øde, men koselig.
Men den andre dagen kommer plutselig tre yngre par, et engelsk par og to nederlandske par. Vi gjør det alle til en hyggelig kveld og de fantastiske historiene om våre felles opplevelser flyr over bordet.
De fleste reisende har ingen tidsbegrensning og ønsker å komme seg gjennom Sør-Afrika, langs østsiden av Afrika tilbake mot nord. Noen over land med offentlig transport og andre på motorsykkel. Ett par kjører elbil. For dem er det en utfordring å kjøre sørover uten drivstoff.
Masanga sykehus
Det har gått tre måneder nå Senegal vi møtte Sjors og Jenny. De var på vei til Sierra Leone hvor de skulle gjøre frivillig arbeid på et sykehus. Vi ble enige om å besøke dem når vi var i området. Og slik ble det.
Sjors og Jenny bor i et hus sammen med andre leger og sykepleiere, rett ved siden av sykehusområdet. Ved siden av huset deres er det nok plass til at vi kan overnatte. Jenny jobber som sykepleier og Sjors på teknisk avdeling. Umiddelbart ved ankomst blir vi vist rundt og får et førsteinntrykk av sykehuset.
Det er flere bygninger på stedet, hver med sin funksjon. Barneavdelingen gjør stort inntrykk på oss. Her er alvorlig syke barn, hvis foreldre ofte ikke har penger til å betale for nødvendig behandling. Her er mange historier om liv og død hver dag. Dersom en behandling ikke er betalt, vil den ikke finne sted.
Likevel er det en (hemmelig) økonomisk pott bygget opp fra donasjoner for å behandle barn for å redde dem fra døden.
Ofte er årsaken til lidelsene en behandling som ble startet for sent fordi det ikke er penger, eller folk har blitt involvert med (billigere) alternative healere.
Gjennomsnittlig levealder i Sierra Leone er litt over 50 år. Dette skyldes delvis den høye spedbarnsdødeligheten, men også én av 10 mødre overlever ikke et svangerskap.
Sykehuset fungerer delvis som et opplæringssted. Mange utenlandske leger kommer hit for å jobbe selv eller for å utdanne lokale leger. Vi møter nederlandske Pieter, som driver øyeavdelingen. Han gir oss en omvisning på avdelingen sin og vi tar en titt på operasjonssalen. Pieter forteller entusiastisk om sitt arbeid og sitt liv. Vakker!
Vi møter også den nederlandske svarttrosten. Hun er ansvarlig for 3D-printeren fra Nederland som de lager spesiallagde proteser med. Hun er her blant annet for å trene den lokale unggutten Osman. Hvis alt går bra, vil han kunne håndtere skriveren selvstendig om en stund.
Masanga, landsbyen med gullgruver
Sykehuset ligger rett ved siden av landsbyen. Landsbyen er en typisk Leonesisk landsby, med en hovedgate hvor alt selges. Bak det ofte enkle bygg der folk bor. I tillegg til at en del mennesker jobber rundt sykehuset, jobber en betydelig del i den tilstøtende gullgruven.
Og det høres bedre ut enn det er. Mange hektar med jungel har forsvunnet her. Det graves enorme hull med store kraner der lokalbefolkningen leter etter den ene gullklumpen. Hardt og skittent arbeid.
Nordøst
For å få et bilde av hele landet, bestemmer vi oss for å lage en «løkke» gjennom nordøst i Sierra Leone. Det er den minst besøkte og minst utviklede delen av landet.
Det merker vi i første omgang på veiene. Så langt har vi vært veldig entusiastiske over veiene i Sierra Leone. Men etter et besøk i nordøst må vi seriøst justere det bildet. Vi er vant til det, men disse 250 kilometerne tok oss fire dager. Store hull, vannkanaler og bratte nedstigninger definerer dagene. Mange vadesteder, ødelagte broer og omkjøringsveier byr på store utfordringer. Noen broer har blitt reparert veldig provisorisk. Etter en passasje ser vi lettet på hverandre... Hentet!
Miljøet er fantastisk, vakker regnskog med palmer og bambus. Noen ganger skyter aper inn i trærne rett foran bilen.
Vi passerer landsbyer hvor du kan føle isolasjonen. Folket her er stort sett selvforsynt. De dyrker sine egne produkter og kommer knapt lenger enn til sin egen landsby. Noen barn går rundt med hovne mager og ingen har faktisk klær uten hull eller rifter.
I en av landsbyene overnatter vi ved siden av politistasjonen. Vi snakker med betjenten og han forteller oss om problemene på dette området.
Herreløse storfe er et av problemene. Kyrne beiter blant avlingene de dyrker selv og sørger for at en familie knapt har noe å spise. Men kyrne har verdi. For eksempel var den eneste tilstedeværende politicellen nylig okkupert av en tyv som hadde stjålet fem kyr. Dessverre var døren til cellen av dårlig kvalitet. Dagen etter hadde tyven rømt....
Han forteller videre om sårene etter krigen og flyktningleirene han selv var i. Han gjemte seg også en stund langt inne i skogen på fjellet. Men hans velutviklede sinn gjorde ham til slutt til politimann. Han underviser også noen timer på den lokale skolen på grunn av stor mangel på kvalifiserte lærere.
Og videre til Liberia...
Vi avslutter vårt besøk til Sierra Leone via den sørligste grenseovergangen til Liberia.
