Om mandariner som må telles først, livet om en annen takt og likevel nye planer for fremtiden.
"Jeg drar," sa vennen min. Jeg hørte meg selv svelge den siste slurk kaffe og satte koppen på bordet. Sola skinte sterkt inn i båten.
'Borte? Hvor skal du? Jeg spurte.
"Til foreldrene mine." Han la noen ting i sekken og satte båndet på hunden. Hunden så uskyldig fremover og logret med halen da jeg så på ham.
"Vi kan snakke om det, kan vi ikke?" Jeg foreslo, og husket gårsdagens kamp. «Vi snakket om å gjøre gode avtaler i går», la jeg til. Å snakke var ikke et alternativ. Han måtte tenke og ta en pause. Han gikk ut av båten med et kyss og en tåre. Jeg sjekket dem igjen, men verken hunden eller han så seg tilbake. Magen min sa at det ikke var riktig. Som om han allerede hadde bestemt seg. Det forble like stille den dagen som naturstedet der jeg nå var alene.
Les også: Bor på båt | Dette er Shem de Labric
Les også: Bor på båt | Ville du gjort det?!
Les også: Bor på båt | Uønsket besøk, dårlige netter og fortsatt den friheten
Mandlin?
«Lærer, kan jeg få et stykke mandolin også?» Jeg blir skremt av tankene mine. Jeg må fortsatt venne meg til den nye jobben min i klasserommet. Forholdene hjemme påvirket nettene og konsentrasjonen en del, noe som ikke hjelper med ny jobb. Og til vanlig jobber jeg med voksne med nedsatt funksjonsevne, nå går jeg delvis i barnehage og delvis på siste året. Læreren smiler til den fem år gamle gutten som står foran henne. Hun forklarer at alle skal få mandarin etter mattetimen. Hun fortsetter med å dele kilene og ber barna telle. 'Eeeeen ... Téééé ...' følger gutten lidenskapelig etter, vel vitende om at han snart vil bli belønnet.
Aldri problemfri
Forholdet vårt har aldri vært helt problemfritt. Og jeg må innrømme at spenningen i det siste ikke gjorde meg noe godt heller. Vi har gått fra hverandre en gang før på grunn av opphopning av hendelser og det faktum at han ikke alltid har vært helt ærlig. Men kjærligheten kryper dit den ikke kan gå, og kanskje jeg håpet på bedre. Men spenningen bygget seg opp igjen. Den gikk inn i kroppen min og sto mellom oss.
På en eller annen måte visste jeg at det kanskje ikke ville ha lang fremtid. På grunn av endringen i bosituasjonen vår har vi også endret oss selv. Forskjellene ble større, og til slutt for store. Der han spesielt likte det hjemmekoselige, likte jeg veldig godt å reise bort. Selv om jeg alltid har sagt at jeg ønsket å fortsette å gjøre mine egne ting i et forhold, fant han det stadig vanskeligere. Hans sosiale verden var liten og han hadde ingen jobb. Arbeidet mitt var travelt og det sosiale livet mitt vokste. Vi valgte å bo på båt sammen, men nå var jeg egentlig alene.
En til en veiledning
"Jeg liker det ikke," sier klienten min. Jeg tilbyr ham en-til-en veiledning i klasserommet. Han er seks år og har atferdsproblemer. Det er opp til meg å bokstavelig talt holde ham på tærne. Noe som – foruten alle de mandarinene – kan være litt av en prøvelse.
«Bare bli i setet ditt og bli med. Du får snart mandarin," sa jeg og ledet ham tilbake til setet.
"Jeg synes det er dumt!" sa han sint og reiste seg opp igjen.
'Å sitte!' ropte jeg og pekte på stolen hans. Et øyeblikk tenkte jeg på å forklare ham at et strandet forhold er dummere, men jeg lot det gå. Læreren så min vei, gutten satte seg ned. Jeg var tydeligvis tydelig nok.
Bare videre, hva nå?
Det høye ordet var ute: kjæresten min kom ikke tilbake og forholdet er over. Etter å ha sviktet det i noen dager, begynte jeg å finne ut av ting og dele at jeg fortsatte på egenhånd. En venn hjalp meg med å seile båten i sentrum. Der kunne han fullføre, jeg betalte per natt og jeg hadde alt for hånden.
Først få alt tilbake på rett spor, så tenk på fremtiden. Samme prinsipp som med mandarinene: tell først, så spis. Uansett hvor dumt det er.
Les også: Bor på båt | Dette er Shem de Labric
Les også: Bor på båt | Ville du gjort det?!
Les også: Bor på båt | Uønsket besøk, dårlige netter og fortsatt den friheten