På grunn av opphopningen av reiser de siste årene, har jeg aldri klart å skrive en blogg om turen til Oekraïne. Nøyaktig ett år før invasjonen tilbrakte jeg en uke i Kharkov (også kjent som Kharkiv), helt øst i Ukraina, nær russisk grense. Jeg var der for å møte IT-teamet og diskutere fremdriften til appen jeg jobbet med den gangen. Den uken lærte jeg mye om Ukraina og hadde omfattende samtaler med menneskene jeg jobbet med, inkludert om den allerede alvorlige krigssituasjonen i Donetsk, rundt 200 kilometer unna.
Krim og MH17
Det var allerede uro i Ukraina i 2020 og 2021. Det ble mye snakk om det, for folket i Kharkov var veldig bekymret. Det er fornuftig, for de bodde et steinkast fra Russland og det var fortsatt daglig kamp, bare to timers kjøretur fra byen. Dette var et resultat av den fortsatte tilstedeværelsen av separatister og annekteringen av Krim.
I 2014 ble Krim okkupert av Russland. Siden den gang har det egentlig aldri vært stille i Donetsk-regionen øst i Ukraina. Og selvfølgelig var det det MH17, katastrofen der en russisk Buk-missil skjøt ned et passasjerfly. Alle 298 okkupanter ble drept, inkludert 193 nederlandske statsborgere. Frem til i dag benekter Russland enhver involvering.
Ukraina tok imot meg med åpne armer
Til tross for den konstante trusselen om krig, fortsatte livet i Ukraina som vanlig. Logisk, for hva annet kan du gjøre? Sitter du hjemme på sofaen og venter på at noe skal gå galt? Det er ikke slik folk er kablet.
Jeg dro til Ukraina for å jobbe med en blokkjede-app. Selv om jeg bare var der en uke, fikk jeg raskt et godt inntrykk av hverdagen. Jeg ble tatt imot med åpne armer, i ekte ukrainsk gjestfrihetsstil. I tillegg til møter om appen, var det å spise, drikke og kose hverandre viktige deler av møtene. Vi måtte tross alt bli bedre kjent for å forbedre eksternt samarbeid. Et godt arbeidsforhold starter med å vite hvem du har med å gjøre.
Utenom jobben var det god tid til andre aktiviteter og samtaler, inkludert krigen som allerede sto for døren. Det var et tilbakevendende tema for dem, og forståelig nok, ettersom kampene fortsatte i landet deres i 2020 og 2021.
Hver kveld ble vi invitert et sted for å spise og drikke. Å si nei var ikke et alternativ! Og når alkoholen flyter fritt og man tilbringer titalls timer sammen i flere dager, blir man fort bedre kjent.
Russisk kultur og de mange synagogene i Ukraina viser den delte historien med Russland. Mange snakket fortsatt russisk, men de så fremtiden sin andre steder.
Ukraina ønsker å være vestlig
Jeg ble godt kjent med noen mennesker, og det som umiddelbart slo meg var hvor godt en stor del av befolkningen snakket engelsk. Særlig den yngre generasjonen snakket flytende engelsk, men middelaldrende mennesker kunne også gjøre seg forstått godt. Da jeg spurte hvordan dette skjedde, fikk jeg et enkelt svar: Ukrainere vil tilhøre Vesten og Europa og har investert mye tid og energi i dette i årevis.
De blir undervist i engelsk på skolen fra en tidlig alder, og foreldrene deres insisterer på at engelsk, ikke russisk, er fremtiden. Dette har alt å gjøre med fremtiden de ser for seg selv og barna sine.
Ukraina ønsker ikke noe annet enn å bli med i EU – og likevel er det russiske språket, historien og påvirkningene synlig overalt. Selvfølgelig er det fortsatt pro-russiske ukrainere, men flertallet så virkelig mot Vesten.
Siden slutten av 90-tallet har Ukraina investert tungt i engelskspråklig utdanning og IT-opplæring. Landet har gode universiteter hvor undervisningen undervises på engelsk, og mye av økonomien er fokusert på informasjonsteknologi. Ukraina hadde (eller har) mange store IT-selskaper som utviklet nettsider og apper for vestlige selskaper. Vi var tross alt ikke der for ingenting.
På den ene siden fordi det var billigere der, men også fordi kvaliteten på arbeidet var over gjennomsnittet. Ukrainske programmerere og IT-spesialister var kjent for sitt håndverk.
Kharkov var en by der modernitet og historie kom sammen. Overalt hvor du gikk så du imponerende bygninger som var vakkert opplyst om natten.
Farvel Ukraina, ha det bra
Nå, tre år senere, er det vondt å se bildene av krigen. Det var også harde kamper i Kharkov, byen hvor jeg bodde i en uke og hvor jeg tok alle bildene til denne bloggen. Da den russiske invasjonen startet sendte jeg meldinger til noen jeg hadde jobbet med for å oppmuntre dem, men meldingene nådde ikke frem. Kanskje fordi kommunikasjonen i landet allerede var stengt av russerne.
Det er en skummel tanke og så nærme. Jeg håper de herlige menneskene jeg møtte er trygge. De ba ikke om dette.
En ting virker sikkert: Ukraina vil aldri bli det samme igjen. I de første dagene av krigen erklærte Putin på TV at han ønsket å fullstendig demilitarisere Ukraina og styrte regjeringen. Noe som i hovedsak betyr at Ukraina i sin nåværende form ikke lenger ville eksistere.
Alt vi kan gjøre nå er å håpe at det snart er over – uten for mange ofre.
Farvel Ukraina, ha det bra.
Jeg kjenner Ukraina som et land der Vesten og Østen møtes.
Et land med unik arkitektur.
Et land der folk tar imot deg med åpne armer overalt og gir deg alt de har – selv om de ikke har noe å bruke.
Der gatene er skinnende rene fordi folk plukker opp søppelet umiddelbart.
Hvor nesten alle snakker engelsk, fordi de drømmer om å bli med i EU og mulighetene det gir for barnas fremtid.
Dessverre virker sistnevnte nå lenger unna enn noen gang.
Jeg håper de herlige menneskene jeg møtte er trygge. De ba ikke om dette...
