Informasjon og første introduksjon til Papua Ny-Guinea

Vi er i Papua Ny-Guinea hvor ingenting går som planlagt og alt blir til et eventyr. Men før vi snakker om vårt aller første eventyr i Papua Ny-Guinea og politieskorte, la oss snakke om landet. Vi starter derfor med litt praktisk informasjon og tips.

Les også: De (for) sprø eventyrene til Milene og Yuri

Om Papua Ny-Guinea

Bare viktige turer til Papua Ny-Guinea

Utenriksdepartementet markerer landet som et 'høyrisikoområde', så ikke reis dit. Papuanerne selv forstår ikke dette. Bortsett fra lommetyver, bilulykker og noen stammekriger er du vel ikke i fare? Likevel holder vår tjeneste seg til å 'reise bare når det er nødvendig'. Som ofte er tilfellet, tar vi hensyn til rådene, men lar dem ikke stoppe oss fra å besøke dette vakre landet.

Plassering Papua Ny-Guinea

Papua Ny-Guinea er en øy i det vestlige Stillehavet og hører sammen med oa Australia en New Zealand til kontinentet Oceania. Politisk er øya delt mellom to land; den vestlige delen hører til Indonesia og inkluderer provinsene Papua og Vest-Papua. Den største delen av øya, øst, heter Papua Ny-Guinea. Øya ligger med et areal på 821.400 XNUMX kvadratkilometer etter Grønland største øya i verden og hovedstaden er Port Moresby.

Les også: Liste over alle verdens hovedsteder + 101 fakta og trivia!

Beste tid å besøke Papua Ny-Guinea

Vi besøkte landet i august, tiden for å besøke alle sing-sings (stammefestivaler). Fra mai til november kan du faktisk reise ganske bra i Papua Ny-Guinea. Det er alltid litt regn, men mindre i disse månedene. Mest regn faller i månedene mellom desember og april, men mye regn betyr også mye grønt og full Sepik-elv, noe som selvfølgelig også er flott. For oss bestemte sing-sings reisetiden vår.

Språk i Papua Ny-Guinea

De tre mest talte språkene i verden er kinesisk/mandarin, hindi/urdu og engelsk. Men visste du at i Papua Ny-Guinea, i tillegg til det offisielle språket, engelsk, snakkes det totalt 820 offisielt anerkjente språk? Ingen andre land i verden har så mange offisielt anerkjente språk.

En annen merkelig rekord er at Rotokas blir talt. Rotokas er et østpapuansk språk og det er språket med verdens minste alfabet. Språket har bare 12 bokstaver! Rotokas snakkes av rundt 4.000 mennesker på øya Bougainville øst i Papua Ny-Guinea.

Les også: Verdslig | Hvilke språk snakkes mest i verden?

Velkommen til Papua Ny-Guinea

Mer enn 33 timer å fly, 8 timers kjøring og lite søvn for å komme til reisemålet Tari i Papua Ny-Guinea. Ville du startet det? Vi gjør!

Vår guide, Thomas

Uten bagasje (det er fortsatt i London takket være British Airways), men med stort ønske ankommer vi endelig regntunge Mount Hagen. Mount Hagen er et sted midt i høylandet på Papua Ny-Guinea og er et stoppested for oss. Vi må vente en stund før en liten mann med skjegg kommer løpende. "Melene" roper han når han ser oss. Øynene hans glitrer og vi føler oss umiddelbart veltilpas. «Jeg er Thomas» og han trykker en fast hånd.

Vi går til bilen og finner ut at vi må dele bilen med den andre guvernøren i Tari, også kalt presidenten, han har åtte koner og hans siste anskaffelse er også i bilen hos oss. Det er også en "hjelper" bak, i tilfelle noe skulle skje og Thomas selv.

Senere henter vi en annen bekjent. Og en til, og en til, til bilen er full. Sånn går det her. Det gjør ingenting at vi betaler for turen som om det var en privat taxi.

Mellom guvernøren og hans åttende kone er det minst 8 års forskjell. Men hun er ikke dårlig, antar jeg. Han er en hyggelig mann og har nok penger til å støtte henne godt. Og det er ofte det det handler om. Kjærlighet vil komme etter det.

Før vi starter den åtte timer lange reisen, må vi fylle opp noen dagligvarer. Thomas vil ikke at vi skal gå ut av bilen, for fare lurer i Mount Hagen. Ingen reell fare, men fare i form av lommetyver. Vel, vi har det inne Nederland også. Thomas insisterer likevel på at han gjør innkjøpene, og vi sitter hovedsakelig i bilen med lukkede vinduer og låste dører.

Etter en time eller så er vi på vei. I hvert fall til vi skal fylle drivstoff og fylle dekkene. Å integrere seg i papuanernes liv går ganske raskt på denne måten, livet der venting er normen og tidsrelativt.

Dårlige veier i Papua Ny-Guinea

To timer senere forlater vi Mount Hagen, som det ikke er så mye å si om bortsett fra at det vrimler av folk, bak oss. Veien er fin de første kilometerne. Asfalten ser bra ut og det er få biler på veien. Men det stopper snart. Jordskjelvet i februar 2018 (med en styrke på 7,5) har skapt store hull i veibanen og her og der er det hele setninger i asfalten. Området er grønt og bananplantene med her og der trehus med stråtak blinker forbi oss. Folket sitter foran husene sine og så snart de ser oss begynner de å vinke og le.

Litt lenger stopper asfalten helt og vi er prisgitt stein, søle og jettegryter. Guvernøren snakker gladelig om Papua Ny-Guinea (PNG herfra) og Thomas lar oss høre de siste lokale hitene gjennom sin antikke Nokia. De har alle mobiltelefoner. Ofte mer enn én, og de ringer kontinuerlig. Digicel er det største nettverket i PNG og de kan ringe mobil, opptil et visst beløp, gratis. Å ringe landnummer koster penger, men du kan kjøpe kreditt overalt. Du kan også lade telefonen din her og der, for 1 kina (0,25 €) er telefonen fulladet.

Volleyballbaner og bananplanter

Vi kjører inn i et vakkert område med vakre, ikke for høye fjell. Vi følger en stor elv innover landet. Små landsbyer er ispedd fossefall, jorder og planter. Her og der ser vi også en basketball- og volleyballbane, hvor barn leker. Det som er slående er de mange skoene som henger fra strømkabler. Noen ganger ser vi dette i trær i Haag, men i et land der sko fortsatt er en viss luksus, hadde jeg ikke forventet dette. Guvernøren forklarer at de skoene virkelig er borte. Og når jeg ser nøye på neste sko som henger i strømkabelen, ser jeg at skosålen er halvveis av.

Ved siste toalettstopp dukker plutselig en politibil opp foran oss. «Ikke bekymre deg, de er vennene mine» forklarer guvernøren.

Tari-problemer i Papua Ny-Guinea

I noen måneder nå har følelsene vært høye mellom to familier i dette området. Dette har med et stykke land å gjøre. For foruten kvinner og griser, er et stykke land verdt å kjempe for. De to familiene klarte ikke å løse krangelen verbalt, så de begynte å slåss med macheter, piler og buer, og til og med hjemmelagde våpen. Fordi folk på begge sider nå er drept, tar ikke kampen slutt. For når noen blir drept, må han hevnes. Øye for øye. Så æresdrap.

I tillegg til de to familiene er det en gruppe som lokalbefolkningen kaller 'slyngler'. Disse «slyngelene» utnytter situasjonen og raner turistbusser. De skyter ingen, det har i alle fall ikke skjedd ennå, men de elsker å rane deg. Disse slynglerne går rundt med hjemmelagde treløpsrifler i samme område av feiden mellom de to familiene. Den store luksushytta som står her har vært stengt i flere måneder og det nederlandske utenriksdepartementet har farget dette området rødt og fraråder derfor på det sterkeste å reise dit.

Politieskorte

Så vi går gladelig gjennom området med politieskorte. Guvernøren er overbevist om at ingenting kommer til å skje fordi han er guvernør og derfor er vi trygge også. Likevel har han sin egen rifle og machete trygt ved siden av seg. "For sikkerhets skyld".

Politiet kjører inn i området foran oss, vi følger på avstand. Det er et helt annet område enn vi kjørte gjennom før og minner oss litt om høylandet i Skottland. Det er bart, vått, kaldt, men vakkert! Førstnevnte sørger også for at det ikke bor folk her. Selv om Thomas sier at dette blant annet skyldes at folk har flyttet på grunn av krigen mellom familiene. Turen og eskorten tar ikke lang tid. Etter ca 45 minutter kjører vi inn i utkanten av Tari. Vi takker politiet og kjører inn i den største byen i Hela-provinsen.

Endelig i Tari

Forstedene er grønne med fine små hus med stråtak. Jo mer vi kommer til sentrum, jo ​​bart blir det. I sentrum ser vi ingen hus, men store bygninger. Et legesenter viser det seg senere. Og de bygger også kontor. Men det tar en stund før det er ferdig. Det er et marked og varer som mat, klesvask og selvfølgelig sigaretter selges fra containere. Det er lite annet å se og etter at vi har satt av nesten alle, starter vi siste etappe av reisen.

Den siste etappen tar en halvtime til. Vi kjører forbi hus og markeder og fortsatt går mange mennesker på gaten. At mens det allerede er mørkt og uten gatebelysning og med regn er det vanskelig å få øye på disse menneskene. Folk samles rundt et bål eller en butikk. Bli varm og ta igjen. Det er også mat, alt sammen. Fordi der vi hovedsakelig gjør ting på sosiale medier (og her på wereldreizigers.nl), i Papua Ny-Guinea deler de hovedsakelig mat, klær og selskap. Alt tilhører alle.

Lukwanda Lodge

Og så kjører vi endelig inn på Thomas sin eiendom. Vi stopper i hvert fall foran døren og må gå litt selv. I regnet og gjørma, litt av en utfordring i stummende mørke.

Men der er vi. På Lukwanda Lodge, midt i naturreservatet i Hela-provinsen. Sengene lukter litt muggen, håndkleet (ett for to personer) er fullt av skitne flekker og toalettet spyler ikke. Men vi er her. Etter 33 timers flying, 8 timers kjøring og uten bagasje starter vi eventyret i Papua Ny-Guinea!

Bli med oss ​​på et eventyr

Følg oss for de villeste eventyrene, overbevisende historier og (for) sprø steder www.mygrations.nl en Instagram. For øyeblikket kjører vi en Volkswagen-buss til Kina på den eldgamle handelsruten; The Silk Road.