Wereldreizigers.nl
Hjem » Oceania » Papua Ny-Guinea » Jakt på krokodiller i Papua Ny-Guinea

Jakt på krokodiller i Papua Ny-Guinea

Vi har seilt på Sepik-elven i noen dager, sovet i de mest idylliske landsbyene og møtt de mest interessante menneskene. Vi hører spennende historier rundt et bål mens vi plukker håndbakt fisk. Fra krokodillejegere til trearbeidere og fra headhunting til kannibalisme. Alt vil passere.

Les også: Informasjon og første introduksjon til Papua Ny-Guinea

Sepik-folket

Sepikkene er et folk som bor langs elven med samme navn i Papua Ny-Guinea bor. De er forskjellige grupper av jegere, samlere og trearbeidere. Mer enn 250 forskjellige språk snakkes på bredden av Sepik-elven. Hodejakt og kannibalisme spilte en viktig rolle i livet til Sepik. De siste årene er det nesten ikke-eksisterende, bortsett fra noen få tilfeller. Ifølge den eldre generasjonen ble fiendens hode kokt og dermed fratatt kjøttet. Så ble det malt og hengt i åndehuset som dekorasjon. Menneskekjøttet ble spist, og ifølge folket her smaker det litt som kylling.

Åndehuset er stedet hvor vannånden, krokodillen, tilbes. Her tas også viktige avgjørelser og seremonier som tatovering finner sted. Denne tatoveringen er en ekstremt smertefull seremoni. De unge mennene blir så kuttet i ryggen, kjøttet under såret fjernes slik at huden minner om et krokodilleskinn. Et symbol på styrke og kraft.

Kvinne i kano på vei for å fiske.
Kvinne på vei for å fiske © MYgrations.nl

Tusenvis av krokodiller i Sepik-elven

Tusenvis av krokodiller bor i Sepik-elven. Vi ser ikke en. Men det er fordi de er redde, og det er ikke overraskende. Til tross for at de er aktet i åndehus, blir de jaktet mye. Mange krokodillefarmer finnes langs Sepik. De minner meg om megastaller i Europa. Båsene er for små og dyrevelferd er ikke å finne der. Japanerne og kineserne elsker disse Sepik-krokodillene. Hudene brukes til å lage sko, jakker og vesker. Kjøttet konsumeres av innbyggerne i landsbyen og smaker, som menneskekjøtt, kylling.

Mer er imidlertid ikke alltid bedre. En krokodille som er for stor kan ikke selges. I så fall blir krokodillen spist av landsbybeboerne, tennene lages til vakre halskjeder og skinnet fungerer som pynt til for eksempel toalettet.

Tusenvis, "ingen millioner" ifølge guiden vår Lesley, er i elven, men etter å ha ikke sett en på fire hele dager på elven begynner jeg å tvile på disse tallene.

Kamanibit, landsby ved bredden av Sepik-elven
kamanibit, © MYgrations.nl

Spise fisk og sago

I Kamanibit, landsbyen der vi overnatter, får vi et kjede med en krokodilletann som suvenir. Jeg synes den er kul, men bruk den med en dobbel følelse. Ja, jeg er en rovdyr, men jeg er ikke fan av megaboder eller dyr til pynt. Jeg kan imidlertid ikke motstå krokodilletannen. Det er en gave. Ærlig talt, det er ikke annerledes enn et fint stykke kjøtt på tallerkenen din, ikke sant?

Det jaktes på krokodiller og det fanges fisk. Vi ser dusinvis av kvinner og barn i båter som ofte henter inn fisk. Hundrevis om dagen, forteller skipperen vår til Pieter. Fiskene varierer i størrelse, men alle smaker likt. Det vil komme gjennom matlagingen; fisken tilberedes på bålet og du fjerner kjøttet for hånd. Oftere med enn uten bein. Jeg lurer på om denne elva noen gang vil bli fisket ut. Tross alt gjør vi en god jobb med å overfiske havene, så hvorfor skulle Sepik-elven bli liggende igjen? For øyeblikket ingen trålgarn og bifangst, for alt her gjøres for hånd.

Fisk og sago er den daglige prisen her. Sago kommer fra sagopalmen. Den blandes med vann før den kokes på brann. Deretter oppbevares den i et sagoblad i en måned før den kan spises. Den ser ut som en slags gummipannekake og smaker egentlig ikke noe. Her spiser de det hver dag. De har ikke noe annet (bortsett fra fisk og litt frukt). Noen ganger settes det inn larver, for protein og smak.

Sago blandes med vann.
Sago blandes med vann © MYgrations.nl

Krokodillefarm

Vår siste dag på vannet går til Chambri Lake. Vi spiser lunsj i landsbyen Ibom. Vår lunsj med tørt brød og peanøttsmør er supplert med Pawpaw; et lokalt stykke frukt, oransje inni, grønnaktig utenfor. Du fjerner frøene med hendene og spiser det som en melon. Den smaker også litt, mer som Papaya forresten. Ifølge Lesley er det virkelig annerledes. Det tviler jeg på.

Landsbyen hvor vi spiser lunsj har også en liten krokodillefarm. Det betyr: tre veldig (les: altfor) små avlukker hvor mange krokodiller presses sammen. De lar dem vokse seg større her og da selges disse skinnene også til japanere og/eller kinesere. Jeg synes det bare ser patetisk ut.

Fanget krokodiller i et bur.
Fanget krokodiller i et bur © MYgrations.nl

Foruten å avle opp noen krokodiller, lager de også teiner her. Disse grytene lar dem lage mat inne i stedet for ute på bål. De ser fine ut, men vi bestemmer oss for å ikke kjøpe en. Gassbrenneren vår i Haag er fortsatt i orden.

Vi fortsetter vår vei over vannet hvor vi seiler gjennom en dusj av fisk. De hopper så høyt at mange havner i båten vår og jeg får til og med noen mot hodet. Det er ingen enklere måte å samle kveldsmaten vår på.

Lesley, vår guide på Sepik-elven med en fisk i hendene. Fisken hopper inn i kanoen her.
Lesley, vår guide på Sepik-elven © MYgrations.nl

Krokodillejegeren

Landsbyen der vi overnatter heter Palembei. Vi sover med en ekte krokodillejeger. Han tilbyr også dette som turistaktivitet. Du går da ut med ham om natten for å jakte på krokodiller. Noen ganger henter de inn så mange som åtte på en kveld. Hvis en blir drept, spiser de den. Han låser inn de levende krokodillene.

Han sier de er dumme dyr. For å fange en kaster du et spyd i ryggen, krokodillen vikler seg rundt den og du kan ta den med hendene og kaste den i et bur. Jeg lytter interessert, men synes også det er patetisk. Hvis det ble gjort for å stille sulten til de lokale innbyggerne, så greit. Men å fange krokodiller fordi de vil gå i Japan med en fin bag, det er ikke et alternativ for meg. Vi avslår derfor denne turistaktiviteten.

Dagen etter drar vi tidlig. Klokken 6, så det er fortsatt mørkt. Den beste sjansen til å se krokodiller. Jada, den ene etter den andre har dukket opp. Overalt ser vi øyne lyse opp når vi lyser på dem. Jeg ser dem ikke så godt, men jeg er glad for å se at det fortsatt er mange av dem som svømmer rundt. Gratis, hvor lenge.

Eventyret vårt i Papua Ny-Guinea er nesten over... Men ikke helt ennå, og det vil du lese i en neste blogg!

Vil du følge med på våre eventyr? Som kan!

Følg oss for de villeste eventyrene, overbevisende historier og (for) sprø steder www.mygrations.nl en Instagram. For øyeblikket kjører vi en Volkswagen-buss til Kina på den eldgamle handelsruten; The Silk Road

Avatar bilde

Milene og Yuri

sparke! Du kom til slutten av blogginnlegget vårt.

Håper du likte den, gi oss beskjed nedenfor? Du kan også dele spørsmål, tips, drømmer. Rust...

Og vi synes også det ville vært flott å følge hverandre på Instagram og/eller Youtube.

Har du sett en feil? Spørre? Bemerke? Gi oss beskjed i kommentarene!

Vil du motta gode reisetips og ekstra fordeler hver måned? Og visste du at vi gir bort et månedlig verdenskart til våre abonnenter? Alt du trenger å gjøre er å legge igjen e-postadressen din nedenfor, så har du sjansen til å vinne hver måned!

logo-verden reisende-grå-1
Oversette "
10 Aksjer
10 Aksjer
Kopier link