Uke 5: Hvordan fungerende stikkontakter (og ladeledninger) gjør det bare litt enklere og et latterbrøl gjør dagen din perfekt.
«Vel, da burde det fungere nå», sier eksen min. Han hjelper til med montering av stikkontaktene i båten vår. Jeg kan ikke så mye om elektrisitet selv. Heldigvis har jeg ham som hjelp og jeg får også kunnskap på den måten. Det viser seg at jeg kan hjelpe andre med det. Eksen min, som jeg foretrekker å kalle «en venn», med vårt forhold på ti, inkludert åtte års ekteskap på klokken, går til hytten foran og setter støpselet i en stikkontakt. Telefonskjermen hans lyser ikke opp. 'Hu h? Hvordan er det mulig?!' undrer han høyt.
"Ehm, ingen anelse... En knute i kabelen kanskje?" Jeg foreslår. "Øh, hva?" Stille et øyeblikk. Så begynner han å le. "Ingen gal!"
— Ja, jeg vet mye.
Les også: Bor på båt | Dette er Shem de Labric
Les også: Bor på båt | Uønsket besøk, dårlige netter og fortsatt den friheten
Prøv nytt sted
Når jeg ser på en fugl som flyr forbi, tenker jeg på den ganske lange sykkelturen i ettermiddag. Vi er mye lenger enn vanlig med båt når jeg skal jobbe. Rent for å oppleve om det også lar seg gjennomføre. Og ja: på en halvtime er det fullt mulig å sykle. Også en fin køye. Litt friere igjen.
Knytt kabelen
Jeg girer ned og stopper ved et lyskryss som akkurat blir oransje.
'Jeg vet det allerede!!' Jeg hører plutselig ved siden av meg. Det teatersukket til min klient, en femti år gammel mann med utviklingshemming, viser at det er alvorlig.
"Hva vet du allerede?" spør jeg og tråkker på bremsen på bussen vi kjører litt for hardt. Han holder ledningen til telefonen demonstrativt i været. Jeg tenker på gangene vi fant telefonen hans ikke ladet igjen. Uforklarlig, virket det. Det motsatte var sant. Det hender ofte at ledningen er i telefonen hans, men ikke i stikkontakten. Og vel, da kan du selvfølgelig vente til du veier en unse.
"Ja, selvfølgelig er telefonen min alltid tom!" roper han lett irritert.
'Egentlig?' Hva da?' spør jeg og ser meg i bakspeilet for å være sikker på at jeg ikke forårsaket en ulykke.
'Se!' Han peker på knuten i snoren. Utseendet hans er alvorlig.
"Fortell meg at det ikke er sant!" roper jeg forskrekket. Ingen røykende biler bak meg og bussen vi kjører ser ikke ut til å rasle mer enn vanlig.
"Ja, oliebol!" roper han og ler. Relieffet kan leses i ansiktet hans.
"Ung gutt, det så jeg ikke!" jeg ringer. "Er det derfor vi alltid har en tom telefon?"
"Jaaaa!" roper han. Smilet hans blir bredere. Øynene hans glitrer. Jeg klarer ikke holde latteren tilbake. Jeg tar tak i kabelen for raskt å løsne knuten og koble den ene enden inn i telefonen hans, den andre inn i sigarettenneren. Skjermen lyser opp. Et latterbrøl høres fra passasjersetet.
"Se, pose chips!" ler Bassie & Adriaan-fanen og klapper i hendene.
'Gutt o gutt! Frikandel! Jeg følger.
'Ul dama!'
"Hei..." sier jeg lavt. Han ser på meg teatralsk forskrekket og prøver å
gjett om jeg er seriøs eller kanskje jeg bare tuller med ham. Etter et øyeblikks stillhet fortsetter jeg: 'Tromler, drommels, drommels!' Det brølet igjen.
En forbindelse manglet
Den strømkyndige vennen ser gjennom hytta fra over lesebrillene. Han har tydelig en anelse. I en tegneserie dukker det opp et lys over hodet hans med en slags plinglyd.
«Vent litt», sier han. "Jeg kan allerede se..." Hva han ser er fortsatt et mysterium for meg. Han roter gjennom 'meterboksen' og går så tilbake til hytta. Han viser stolt frem sin glødende telefonskjerm og sier: «Se, nå fungerer det».
"Hva var det som skjedde da?"
«Jeg gikk glipp av en forbindelse,» sier han, etterfulgt av en rekke tekniske termer som er uforståelige for meg.
"Ja," sukker jeg. "Frukt smultring!"
Les også: Bor på båt | Ville du gjort det?!
