Hvordan uønskede besøkende kan få deg til å føle deg forbannet liten og frihet viser seg å kunne utvides...
Les også: Bor på båt | Dette er Shem de Labric
Les også: Bor på båt | Ville du gjort det?!
Solcellepanelene på det første dekket av vår store yacht lyser rødt når den høye, mattsvarte ovnen kunngjør at den er klar. Strømforsyningen fungerer utmerket. Jeg åpner lokket på ovnen på kjøkkenøya og kjenner lukten av nybakt baguette. Kommer dette hjem eller kommer dette hjem? Jeg skyver en av barkrakkene til side og ser ut over vannet, lener albuene mine mot baren. Villgjess flyter forbi, fisk hopper lekent opp av vannet og i det fjerne ser jeg en gruppe flamingoer som fryser på ett bein. Det blir ca 25 grader. Hvor jeg er? Ingen anelse. Betyr det noe? Ingen anelse heller.
Jeg legger baguetten opp ned og begynner sakte å kutte. Ved å skjære en baguette opp ned forhindrer du at skivene brekker på toppen og knuser brødet med kniven din, som faktisk er litt for sløv. Smaker det samme, ser mye finere ut.
Alt ble krystallklart: noen var der!
'... noen!!' hører jeg i det fjerne. Jeg kan ikke plassere den. Desperat fjerner jeg litt hjemmelaget urtesmør fra foodprosessoren og smører på et stykke brød. Merkelig nok blir synet mitt litt overskyet. Og jeg kjenner en bølge. Samme bølge som når noen i en hurtigbåt seiler for fort og for nær båten din.
"Det er noen!" hører jeg vagt. Det er fortsatt for langt å virkelig svare på det. Jeg nipper til glasset med prosecco. Den bølgen igjen. Nå mer intens.
"Hæ hva?" mumler jeg. Hva skjer? Lekker båten? Synker vi? Gåsehuden renner nedover armene mine.
"Det er noen på båten!" Jeg hører vennen min ringe. Plutselig er alt krystallklart. Jeg ser meg rundt. Han setter seg opp i sengen og holder hunden. Jeg står opp.
"Det er noen på båten!!" gjentar han. Jeg er plutselig lys våken. Kokeøya, foodprosessoren, alle de solcellepanelene og baguettebiten – sammen med de kjølige flamingoene – gir plass til virkeligheten: Jeg ligger i sengen, i hytten foran og båten beveger seg. Feil ting. Det er noen på båten vår. Og rett over oss.
Sakte reiser jeg meg og tar en tøffel fra gulvet. Vennen min blir liggende på sengen og hunden vår kommer bak meg som en helt i sokker. Jeg prøver å finne ut hva som skjer omtrent en fot over hodene våre. Jeg kan ikke plassere den. Det er ikke snakk, jeg hører ikke noe mer. Sinne bobler opp inni meg. «Fra båten min,» kan jeg bare tenke, «og med en gang! Jeg har jobbet veldig hardt med dette, og du rører ikke båten min!' Jeg skal gi tre, fire smell i taket. Så høyt at det buldrer gjennom stålet i hele båten. Den bølgen igjen, nå enda verre. Men nå klart. De uønskede gjestene forsvinner gjennom rekkverket inn i mørket.
Stillhet.
Alt jeg kan høre nå er hjerteslag som surrer i hodet mitt. Og pesingen fra hunden vår, som ser opp med sine brune perleøyne og tydelig lurer på hvorfor jeg midt på natten står naken, bar rumpa, med en tøffel i taket. Vel ... og skyld på ham.
Les også: Hold deg rolig og positiv under din verdensreise | 6 tips
Uke tre er over!
Greit, uke tre er over. Og det var uken min. Foruten uønskede besøkende, et fallende speil klokken tre om morgenen og et solcellepanel som fortsatt ikke fungerer, har vi blitt mye friere denne uken. Vi har sykkel! For en glede å ikke måtte gjøre alt til fots lenger. Tilsynelatende er frihet til salgs. Og sammenleggbar også. Så lett på en så liten båt!
