De røde og gule skinnene og de høye parykkene burde innpode frykt i oss. Stikkene gjennom nesen skal få oss til å skjelve og de harde slagene på trommene får hjertene våre til å hoppe over et slag. Men ingenting er mindre sant. Utstyret til Huli Wigmen er det som har fascinert meg i årevis. De er grunnen til at vi er i det røde negative reiserådgivningsområdet.
I denne bloggen deler vi litt mer om Huli Wigmen, kanskje den mest kjente og skremmende stammen på Papua Ny-Guinea.
Les også: Informasjon og første introduksjon til Papua Ny-Guinea
Les også: De (for) sprø eventyrene til Milene og Yuri
Huli Wigmen
Hvem er Huli Wigmen og hvor bor de?
Stammen også omtalt som Huli er et urfolk som bor i distriktene Tari, Koroba, Margaraima og Komo. Disse distriktene danner det sørlige høylandet i Papua Ny-Guinea. Huliene har levd i dette området i over tusen år, og befolkningen er for tiden anslått til å være rundt 100,000 XNUMX. De snakker Huli og Tok Pisin, men noen kan også noen engelske ord.
Huli er kjent for sin vane med å male ansiktene sine røde og gule og bære hodeplagg laget med fjær fra fugl av paradis. De er forøvrig ikke den eneste stammen i dette, men mer om det i en senere blogg.
Parykkene til Huli Wigmen
Klærne, fargene og hodeplaggene er supplert med en dramatisk parykk bare brukt av menn. Det finnes ulike parykker og disse er laget av deres eget hår og prosessen tar flere måneder til år. En vanlig parykk tar omtrent ett år å lage. Når en gutt vokser opp, begynner han å lage parykken sin. Mens han vokser håret, gjennomgår gutten en streng reise, komplett med begrenset diett, tabuer og spesiell magi.
Regelmessig blir håret hans fuktet med rituelt vann til det har nådd riktig lengde for å bli dannet av et sirkulært bånd av bambus. Etter ca ett år er parykken ferdig og kuttet av.
En annen parykk som ofte brukes er en spesiell (se bildet nedenfor), noe som gjør at dette tar ca. 2 til 3 år. Så er det dekorert med fjær, vinger og hoder av eksotiske fugler og noen er farget med rød oker.
Bor hos Huli Wigmen i Papua Ny-Guinea
Den første natten i Tari
Jeg sov ikke godt. Madrassen skal ikke bære navnet. Den er så tynn, med en hard treseng under så jeg bare kunne ligge på ryggen. Puten lukter som de mange som har brukt den før meg og billene utenfor bare fortsatte å brøle. Jeg hørte også mange mus som gikk over taket vårt og Yuri måtte på toalettet noen ganger.
Så vi er litt slitne når vi får servert deilig eggerøre til frokost. Vi ankom Lukwanda lodge i går. Det var mørkt og vått da vi kom. Det er fortsatt vått nå, men så grønt det er her. Og hvilke fugler jeg hørte i morges. Hytta er veldig grunnleggende, men det er greit. Vi må nøye oss med lite i disse dager fordi bagasjen vår fortsatt er i London takket være British Airways. Som da anstrenger seg lite for å få med bagasjen vår her i Papua Ny-Guinea. Men vi er nå i Tari og sjansen for at bagasjen blir brakt hit er null.
Vi kaster raskt i oss en kopp te før vi legger i vei. Vi vet ikke helt hvor vi skal dra, men vi vet at vi skal spise Mumu, en lokal delikatesse. Det er i hvert fall det vi antar.
Introduksjon til gjørmestiene
Stien til dagens landsby starter i nærheten av hytta. Fordi det pågår en krig mellom to familier, kan vi ikke gå for langt ut i villmarken fordi vi kan støte på mennesker vi ikke vil møte. Så vi holder oss nær hjemmet, men selv det gir et eventyr.
Og det eventyret begynner med vår introduksjon til gjørmestiene i Papua Ny-Guinea. Vi sklir ned en slags bakke før vi balanserer på en tynn trestamme, vi må krysse en stor elv. Så klatrer vi opp en gjørmesti for å gå gjennom jorder. Vi ender opp ved en hytte på en høyde med utsikt over Tari-elven. En stor elv hvor vannet har steget betraktelig på grunn av mengden regn de siste dagene. Vi har alltid med oss regn så det blir nok ikke mindre de neste dagene.
Egentlig ville vi krysse elven for å spise Mumu i landsbyen på den andre siden. Men på grunn av mengden vann og sterk strøm i elven, bestemmer vi oss for å lage Mumu ved dette huset. Ikke noe problem for oss. Det er hyggelig og eierne av jordstykket tar oss med og forteller stolt om landet sitt.
Besøker en Huli Wigmen-familie
Jordstykket tilhører to brødre. Faren deres, som sier han er 120, nyter nå sin "pensjonisttilværelse". Det er ingen mor lenger. De to brødrene er eiere, men søstrene, fra en annen mor, jobber på landet. Sammen med noen griser. Søsteren, Ruth, som jobber her nå forteller oss, hender og føtter, hva hun gjør.
Engelsk snakkes ikke her, så vi må stole på tegnspråk. Og det er greit. Jeg forstår at de dyrker søtpotet og brokkoli, at grisene er med på å snu jorden og at de er glade for å ha oss her.
Etter den lille omvisningen går vi tilbake til hytta på bakken. Her skal vi lage Mumu. En typisk rett fra Papua Ny Guinea, og noe de er veldig stolte av. Først varmer de steiner på bål. Så graver de et hull i bakken. I mellomtiden blir en kylling drept, grønnsaker og frukt kuttes. De kaller forresten ikke det å drepe et dyr for «slakt» her. «Det er så vestlig», forklarer Thomas til oss. Her i Papua Ny-Guinea kaller de det bare drap, for det er det det er til slutt.
Hullet i bakken fylles først med de oppvarmede steinene, på toppen av disse er det bananblader som maten legges i. Bananbladene legges også oppå for å beskytte maten godt, etterfulgt av flere varme steiner. For å lukke den skikkelig, måkes jorden oppå steinene, og maten blir der i mer enn 1,5 time.
Familie krangler med machete i hånden
Hos oss litt lenger fordi like etter å ha forberedt Mumuen, oppsto det en liten uenighet mellom familiemedlemmene. Det begynner i det minste i det små, med litt kjefting og skriking. Men snart, til min store glede, hentes en machete inn. Det er også pinner og familiemedlemmene begynner å slå hverandre ganske hardt. Macheten brukes hovedsakelig som en trussel, men den ser fortsatt farlig ut. Jeg blir beroliget flere ganger med «ikke bekymre deg, familieproblemer» og store smil fra alle som ikke er en del av familien. Thomas prøver å roe det ned flere ganger, til ingen nytte. Jeg holder meg bare på trygg avstand, for selv om de ikke vil angripe meg, ser det ikke så trygt ut å vinke med machetene. Tross alt er en ulykke rett rundt hjørnet.
De er et eksplosivt folk, og det viser hvordan denne krangelen plutselig startet. Det ene minuttet lager vi alle Mumu og det neste svinger vi macheter. Dette gjelder selvfølgelig også jordstykker. Den ene har mer enn den andre og sjalusi spiller en stor rolle.
Og like plutselig som det begynte, så plutselig slutter det. Mumuen er klar, og det ville være synd å kaste bort grønnsakene og to kyllinger i en meningsløs kamp. Så snart nyter vi alle Mumu igjen. Så ingen krig denne gangen.
Bananen som gikk inn er beintørr, pawpaw (type papaya) er deilig, søtpoteten er også fantastisk og kyllingen er litt for tørr, men rimelig gjennomførbar. Vi spiser også kjøttet fra bena på kyllingen som overraskende nok smaker ganske godt.
Møte Huli Wigmen
Etter middag er det tid for spåkonen. Som tidligere skrevet er vi i området til Huli Wigmen. En stamme jeg har ønsket å se siden 2005 da en nå eks-kollega av meg dro til Papua Ny-Guinea. Og nå som vi er her, skal vi endelig møte Huli Wigmen-spåmannen. Huli er den største stammen i landet og er derfor kjent for parykkene de lager av sitt eget hår.
I tillegg til parykker farger de ansiktet med knallgul leire (dette kalles ambua) ved spesielle anledninger og regnes som hellig. Kroppene deres gjør dem okerrøde. Når de danser, under sing-sing, gjør de en fugledans. For ikke å forveksle med den forferdelige fugledansen vi er i Nederland vet. Med denne fugledansen imiterer de paradisfuglen.
Huli spåner også. I denne regionen er det en spåkone igjen og vi skal møte ham. Han heter Erebo og er pyntet i sitt fineste Huli-kostyme. Før vi kan gå inn i helligdommen, må forfedrene først vekkes. Det skjer på mindre enn ett minutt. Dessuten må vi, eller jeg som kvinne, godkjennes. Thomas sier det kommer til å gå bra, jeg er tross alt turist og andre regler gjelder for turister.
Spådame
Vi går gjennom et stykke skog for til slutt å komme frem til en liten lysning mellom alle slags vakre grønne trær og planter. I denne lysningen står en struktur av trestolper og planker oppå hverandre. Jeg vet ikke hva den skal representere, men når vi går rundt den ser vi plutselig en rekke hodeskaller malt gule på rekke og rad. Det er forfedrene Thomas forteller oss. Ni generasjoner med hodeskaller ligger foran oss.
Erebo har nå startet seremonien. Det er en slags sang med ord som ikke er forståelige. Thomas oppfordrer ham av og til til å fortsette å synge. Og når han stopper, er det på tide for Yuri å stille et spørsmål. Han vil vite hvordan fremtiden for kjærlighetslivet hans er. Erebo stiller deretter spørsmålet til sine forfedre. Erebo indikerer at personen som Yuri blir gammel med kan være på reise med ham. Kanskje hun er her. Hva tror du?
Vi tar farvel med Erebo og går tilbake til hytta. Å hvile mens vårt neste eventyr inkluderer en lang fottur dypere inn i jungelen. Og siden vi fortsatt bruker de samme klærne som under fly- og bilturen hit, er det også fint å henge de ut en stund.
Bli med oss på et eventyr
Følg oss for de villeste eventyrene, overbevisende historier og (for) sprø steder www.mygrations.nl en Instagram. For øyeblikket kjører vi en Volkswagen varebil til Kina på den eldgamle handelsruten; The Silk Road.
Les også: Informasjon og første introduksjon til Papua Ny-Guinea
Les også: De (for) sprø eventyrene til Milene og Yuri
