Vi har vært inne en stund Papua Ny-Guinea og så skulle du tro vi var vant til solen, varmen og maten. Vi har allerede gått gjennom jungelen med gjørme som solbrenthet, besteget Oseanias høyeste fjell uten for mye forberedelse, og danset og sunget på landets største stammefestival. Nå var det på tide å oppdage den lengste elven, Sepik-elven, i landet.
Les også: Informasjon og første introduksjon til Papua Ny-Guinea
Les også: Besøk til Papua Ny-Guineas største sang
Det er ikke mange veier i Papua Ny-Guinea, så for å komme hvor som helst må du fly. Denne gangen fløy vi fra Mount Hagen til Port Moresby og deretter via Madang til Wewak. Derfra tok vi bilen. En reise som normalt tar 6 timer, men hos oss selvfølgelig 8 timer, til Pagwi.
Sepik-elven
Sepik-elven er den lengste elven (1.146 XNUMX km) på øya New Guinea og den nest største i Oceania når det gjelder utslippsvolum etter Fly-elven. Det meste av elven renner gjennom Papua Ny-Guinea-provinsene Sandaun og East Sepik, med en liten del gjennom den indonesiske provinsen Papua.
Vel fremme ved Pagwi og etter en litt merkelig overnatting hjemme hos noen drar vi tidlig om morgenen med båt til noen landsbyer langs elven. Dette er selvsagt ikke problemfritt. Motoren på båten vår har noen problemer med å starte opp, så vi drar ikke én, ikke to, men tre timer senere enn planlagt. Vi har løftet tålmodighet til en kunstform. Med kokos i hånden og palme som paraply venter vi. Etter tre timer kan vi endelig reise. Solen brenner på huden vår, men brisen på vannet er fantastisk!
nederlandske misjonærer
Vi besøker forskjellige landsbyer. Noen mer interessante enn andre. Noen består av bare noen få hus mens andre til og med har en kirke. Etter å ha besøkt en del hus og fått noe å spise, kommer vi til en noe større landsby. Her skal vi ta en titt på åndehuset. Et hus hvor bare menn er velkomne. Når jeg spør hvorfor kvinner ikke får komme inn, ler de bare. Og om kvinner har et slikt hus selv? Nei, ikke dum, de er for opptatt med husholdning, barn, matlaging og jordarbeid.
Ved ankomst klatrer vi en bakke og blir ønsket velkommen av Samson, sjefen for landsbyen. Når han hører at vi er nederlendere får vi et ekstra fast håndtrykk. I 1945 kom en rekke nederlandske religiøse hit for å påtvinge lokalbefolkningen sin tro. De lyktes, alle her har blitt kristne.
De er glade for at nederlenderne kom fordi de i tillegg til religion også brakte kunnskap og utvikling. De bygde ikke bare en kirke, men også et medisinsk senter. Den største av den lille regionen. I tillegg mente nederlenderne det var viktig å opprettholde sine egne tradisjoner og kultur, bortsett fra at de selvfølgelig måtte bli kristne. Som et resultat er landsbyen fortsatt nesten urørt og kirken har også et lokalt og kulturelt preg på grunn av totempælene den inneholder. Kirken ligner litt på åndehuset vi går til.
Mannehulen, også kalt Spirithouse
Denne er også bygget av totempæler. De to største representerer de to største klanene i regionen, de minste er subklanene. Inne samles mennene for å røyke, fortelle historier og noen ganger sove.
For å bli mann må du til og med bli her i noen måneder. En stor tatovering påføres deretter. Egentlig ikke en tatovering; skinnet skjæres opp med et barberblad, deretter fjernes kjøttet fra under huden. Med denne tatoveringen mister du ikke bare mye blod, men også kjøtt.
I Spirithouse kommer de også sammen for å lage masker, spaserstokker og andre freubler. Selvfølgelig kjøper vi noen. Da er det på tide å flytte fra mannehulen til kvinnene.
En velkomst med lite syng-sang
De har forberedt seg på en sing-sing for å ønske oss velkommen. Mennene er selvfølgelig velkommen hit nå. Noen ganger egentlig ikke, det er øyeblikk da kvinner får lov til å bryte loven og når jenter blir kvinner. Jeg lurer på hvilken lov som brytes, men det spørsmålet forblir ubesvart.
Kvinnene er kledd i et skjørt laget av løv og et kjede av skjell som de har måttet bytte ting til med menneskene som bor på kysten. De smurte kroppen med gjørme og det samme gjorde ansiktene. Noen har fortsatt noen blomster i håret.
Ungjentene har også en tatovering. Det er noe nytt i kulturen, og det er grunnen til at de eldre kvinnene ikke har det. Hyggelig å se at gamle tradisjoner og kulturer fortsatt er i endring.
Vi får se to danser. En velkomstdans og en dans for lykke og håp. Det virker litt rotete og du kan egentlig ikke kalle dansen virkelig vakker, men det er fint å se. De eldre kvinnene danser med stolthet, de unge jentene med litt skam. Det vil fortsatt være greit. De minste danser i boksershorts og med grisebein på hodet.
Kannibalisme ved Sepik-elven
Vi fortsetter turen gjennom landsbyen. Vi blir fortalt at de nederlandske evangelistene nesten ble spist av kannibaler, men Guds ord reddet dem. Selvfølgelig. Ifølge disse lokale kildene var nederlenderne de første som våget seg inn i det farlige Sepik-området og kom ut igjen. De fikk venner her.
En herr Jansen som bygde legesenteret her er spesielt populær. Og kannibaler er for lengst borte. "Min bestefar spiste mennesker, men bare fiender, ikke en whity som deg". Bra det også. Og med denne tryggheten går vi tilbake til kanoen. Vi får en kokosnøtt for tørst. Akkurat det vi trengte!
Boligen vår Govermas
Vi kommer til det som skal være vårt oppholdssted; Govermas. Her forbereder vi oss på et besøk i bygda. Jeg er veldig nysgjerrig, for det ser vakkert ut på avstand. Det er en kort spasertur langs, eller rettere sagt fordi det er så tørt, elveleiet. Vi går rundt i denne fantastiske landsbyen og ser det ene vakre huset etter det andre.
Alt bygget på påler, mot flom og kulde fra bakken. Det er palmer og bananplanter overalt. Det er hunder, katter og griser rundt omkring. Vi ser til og med en tam hauk. Det er også mange barn som løper rundt, nakne med store mager. Det siste skyldes ormene i magen. Det er forresten også mygg og jeg holder på å bli gal.
Vi bestemmer oss for å gå til fossen. Etter et veldig kort dykk synes vi det er nok. For mange mygg samles rundt denne herlige vannkilden. Så raskt tilbake til landsbyen. Her blir vi mottatt av lyden av en tromme. Det høres nesten ut som et tegn på krig. Men det er det ikke, det er en sing-sing.
Menn og en kvinne står klare til å hoppe og synge i ring. Denne sing-sing ser også litt ubehagelig ut, men morsom. Mennene er pent kledd med hodeplagg og har også penisskjede på. Noe vi ikke har sett før, men forventet. Men ikke bekymre deg, ingen bar rumpe. Mennene bruker alle boksere eller shorts under skjørtene.
Etter forestillingen går vi sakte tilbake til hytta. Det nærmer seg tordenvær og vi gleder oss til det kjøler seg litt ned. Øynene mine trenger litt hvile og jeg bestemmer meg for å legge meg tidlig og sove litt. Forhåpentligvis denne natten uten å våkne med smerter.
Brent øyne på Sepik-elven
Å brenne øynene gjør vondt. Min største frykt er ikke døden, ikke engang dypt vann, men blindhet. Å være blind virker virkelig som det verste av alt for meg. Ved Sepik-elven i Papua Ny-Guinea brente jeg øynene for det første, og forhåpentligvis siste, i livet mitt. Nå har jeg bodd på ekvator i snart ett år, jeg hadde ikke solbriller. Jeg seilte i flere dager over Atlanterhavet, jeg hadde ingen problemer med gjenskinnet i vannet. Men en hel dag på Sepik-elven, 160 mil på seiling i Papua Ny-Guinea og jeg våkner nesten skrikende i smertenatten. Øynene mine brenner, svir og river!
Det føles som om det fremre laget av øynene mine sakte skrelles av, som om lokkene mine har blitt til barberblader som glir smertefullt sakte over øynene mine. Jeg tør ikke gni øynene med hendene, for jeg fanget en fisk i ettermiddag som ved et uhell hoppet opp i båten vår. Det i mellom. Så arket, men det er ustoppelig. Yuri våkner snart. Legg litt smertestillende der. Jeg kan ikke legge meg ned, og jeg åpner heller ikke øynene. Frykten slår til; hva om jeg blir blind?!
Etter en stund begynner smertestillende å virke og jeg kan gjenoppta søvnen. Neste morgen ser alt ut til å fungere bra igjen. Helt til jeg vil overføre noe fra mobilen til iPaden. Jeg ser ikke klart i det hele tatt. Smertene er stort sett borte. En liten hær av menn med små hammere samles bak øynene mine, men jeg kan se, jeg kan se. Bare ikke skarpt enda...
Så i dag har jeg på meg Yuris briller. Hvorfor har jeg ikke solbriller selv? Vel, jeg hadde en, men Yuri satt på den den første uken av turen. Så det har jeg ikke lenger. Heldigvis har Yuri fortsatt en som jeg nå legger på hodet med all min kjærlighet. Det gir øynene mine litt fred. La oss bare håpe at Yuri ikke brenner seg i øynene.
Eventyrene på Sepik-elven fortsetter i en neste blogg.
Les også: Til fots gjennom jungelen på Papua Ny-Guinea
Nysgjerrig på andre (for) sprø eventyr?
Følg oss for de villeste eventyrene, overbevisende historier og (for) sprø steder www.mygrations.nl en Instagram. For øyeblikket kjører vi en Volkswagen-buss til Kina på den eldgamle handelsruten; The Silk Road.
