Øst-Afrika på scooter | Del 2 | Bugala-øya – Mburo-sjøen (170 km)

Hvem tør å kjøre mer enn 3.000 kilometer på scooter gjennom Øst-Afrika? Besøker du fjellgorillaer? Scootersafari (finnes dette ordet?) i fem nasjonalparker? For å beundre blant annet løver, bøfler, flodhester og elefanter på nært hold. Jeg heter Eric og liker å reise rundt på en scooter. Les del 2 av den unike rapporten om et fantastisk scootereventyr her Uganda, Rwanda en Kenia. I den andre delen av denne reisen kjører jeg fra Bugala Island til Lake Mburo, ca 180 kilometer.

Les også:

Øst-Afrika på scooter | Del 1 | Fra Kampala til Kigali (180 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 2 | Bugala-øya – Mburo-sjøen (170 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 3 | Lake Mburo nasjonalpark – Kabale (230 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 4 | Kabale – Ruhija – Gorilla-vandring (50 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 5 | Bwindi – Kabale – Kigali (160 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 6 | Kigali folkemordsminnesmerke – Kabale
Øst-Afrika på scooter | Del 7 | Kabale – Queen Elizabeth nasjonalpark (175 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 8 | Queen Elizabeth NP – Fort Portal (120 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 9 | Fort Portal – Muhorro (100 km)

På vei til motorveien

I dag er det planlagt en stor tur. På kartet har jeg kartlagt ruten til Mburo nasjonalpark. Den totale avstanden er 170 km og nesten halvparten av den består av grusveier. Så ingen tid å miste, for hvis det begynner å regne må jeg ta en pause. Disse grusveiene blir umiddelbart til virkelige sklier.

Klokken er halv åtte om morgenen da alarmen går. Et blikk utenfor forteller meg at det fortsatt er mørkt. Sola står ikke opp før kvart på sju. Likevel, gitt den lange reisen, bestemmer jeg meg for å ta den åtte timer lange fergen. Klokken fem kjører jeg scooteren inn på fergen.

I rolig tempo kjører jeg på grusveien som er over 30 km lang. Jeg legger merke til dusinvis av flokker av Ankole-kyr som beiter på de enorme beitemarkene. To esler ligger fillete på veien og stirrer forundret på meg.

Halvveis nøler jeg ved skiltet 'Sand Beach Nabugabo 5km'. Jeg vil gjerne ta en dukkert i Lake Nabugabo, men tiden tillater det ikke.

Masaka

Sakte men sikkert nærmer jeg meg Masaka. Antall bosetninger øker underveis. Det er mye aktivitet. For eksempel faller blikket mitt på et friluftsverksted hvor det annonseres ut et toalettkabinett. «Et godt toalett for helse og verdighet. Bestill nå. Installert innen to dager.' Det er ikke klart hvor avføringen havner. Jeg regner med at det blir gravd et stort hull under den. I alle fall gir det mer privatliv enn en korridor til buskene.

Vel og da er det på høy tid å diskutere et viktig transportmiddel i Øst-Afrika: boda boda. Boda boda er et ord som kommer fra swahili og betyr motorsykkel eller sykkeltaxi. Selv om swahili ikke snakkes i Uganda, er begrepet også introdusert her. Akkurat som i Kenya og Tanzania er begrepet motorsykkeltaxi svært omfattende. Nesten alt transporteres på den.

boda bodas

Om det er offisielle regler for maksimalt antall personer? Det er jevnlig fire passasjerer. Jeg har allerede sett hele familier (seks eller flere) på den. Og så er det selvfølgelig også godstransport. Boda bodaer fullpakket med madrasser (høystablet), sengebunner, bananklaser og griser. Du kan ikke tenke på det så gale eller boda boda kan transportere det.

Mburo nasjonalpark – Lunsj og en første safari

Jeg er rett i rute når jeg når Masaka rundt halv tolv. Masaka er en mellomstor by i Uganda med over 100.000 XNUMX innbyggere. Landet har forresten bare en virkelig stor by og det er Kampala. Mer enn halvannen million mennesker bor der.

Det krever litt tilvenning når jeg kommer til hovedveien. For et tilsynelatende kaos. Hundrevis av bananklaser venter på en kjøper langs veien. En 'Feyenoord-supporter' ser på det hele fra veien. Selvfølgelig burde jeg vite det beste om dette. "Er du fra Feyenoord?" Jeg spør han. 'Hu h? Hva mener du? Denne t-skjorten? 'Ja. Det er fra en fotballklubb fra mitt land, Holland.' 'Å, er det slik. Jeg visste ikke at. Jeg likte fargene. Derfor.'

Da er det på tide å ta en pause og score en rolex. Rolex står for "rullede egg". Du kan kjøpe dem langs veien nesten hele dagen lang. Det er en pannekake (chapati) med ett eller flere egg stekt i. Avhengig av selger tilsettes tomat og løk. Prisen varierer fra 1.000 2.000 til 25 50 ugandiske shilling (XNUMX – XNUMX eurocent).

På en scooter inn i en nasjonalpark

To timer senere, like etter landsbyen Akegata, når jeg grusveien mot Lake Mburo nasjonalpark. Så nå skal det skje. På scooteren a nasjonalpark i. Ikke bare den tanken snurrer i hodet mitt. Det er da ingen løver (det ser ut til å være en eldgammel hannløve fortsatt i live). Der bor bøfler, flodhester, leoparder og mange andre ville dyr.

Og hva om de ikke tillater meg på scooteren? Vi får se... Den første safarien er over før jeg har nådd inngangsporten. En flokk med sebraer stakk av da de så den gale scooteren med meg på.

Ankomst til Lake Mburo nasjonalpark

Uganda Wildlife Authority-ansatte hilser meg hjertelig velkommen når jeg går inn på kontoret hennes. Jeg kan fylle ut et skjema med mine personlige opplysninger og kjøretøyet jeg ønsker å besøke parken med. Hun forstår ikke når jeg tar opp en piki piki. «En scooter,» forklarer jeg. «La meg se. Med den der? På ekte?'

Hun er tydelig borte og tar telefonen. Det er febrilsk konsultasjon på et av Ugandas mange språk. Hun legger på, «Dette er nytt for oss. Dette har de aldri opplevd på hovedkontoret vårt. Utenlandske turister kommer alltid i et safarikjøretøy. Men aldri på scooter.

Hun tar en kvittering og skriver 148.000 25 (omtrent $24) på den. «Det er inngangsbilletten for utlendinger per 1.15 timer. Klokken er nå 10.000. Så du må være ute av parken før den tid i morgen, ellers må du betale en ekstra dag.' For scooteren betaler jeg bare 2,5 30 shilling ($XNUMX). Det er stjålet, fordi utenlandske motorsykler betaler $XNUMX. Ifølge hennes logikk kan jeg betale den lokale prisen, fordi scooteren har et ugandisk skilt.

Telefonen ringer. «Vent litt», gestikulerer hun. Du må signere et ansvarsskjema. Farlige ville dyr lever i parken. Du er ansvarlig for din egen sikkerhet på din scooter. Vi aksepterer ikke noe ansvar.' «Men det er ingen løver eller elefanter», sier jeg. 'Hva? Tror du virkelig at bøffel og flodhest kan være farlig. Disse forårsaker som regel flest ulykker med turister.'

Den aller første scootersafarien i mitt liv

Så dette er ilddåpen. For første gang i mitt liv går jeg inn i en nasjonalpark på en scooter. Halleluja! Frykten slår meg med en gang. Jeg er ikke engang 50 meter unna når en stor oksebøffel ser meg rett inn i øynene. Jeg får ikke panikk og stopper på respektfull avstand.

Så bestemmer jeg meg for å kjøre tilbake til inngangen for å komme meg etter sjokket. Der er jeg i godt selskap, for bananmannen har nettopp kommet. Sykkelen hans står parkert utenfor kontoret, fullpakket med bananer. Når jeg forteller dem at jeg nettopp har sett to bøfler veldig nært, smiler han. «Jeg er ikke redd for det. Du må bare holde deg rolig, ikke bevege deg og gi bøffelen tid til å venne seg til deg. Mesteparten av tiden vil han komme nærmere, siden hans syn er begrenset. Hvis han har siktet på deg og du er rolig, er han også beroliget. Gå aldri til ham eller løp bort. Det gjør ham bare nervøs. Innse at du alltid taper mot bøffelen. Han virker treg, men han sprinter deg ut.

Bananmannen klatrer på sykkelen og drar til parken. Jeg spør den ansatte om han bare kan gå inn. «Den stakkars mannen, jeg kan virkelig ikke nekte ham. Han sykler hver dag fra landsbyen for å selge bananene sine i leiren. Gjør ingen feil, herfra er det ytterligere 15 km til leiren. Han sykler det hver dag!

Frykten ebber sakte ut. Bøflene har slått seg ned litt lenger. Bananmannen har for lengst gått forbi dem. Han vinker: "Jeg sees senere."

Følelsen er vanskelig å beskrive. På vei til Rwonyo-leiren må jeg stoppe en gang i blant. Alle dyrene som ser meg ser ut til å bli overrasket. Sebraer, sjiraffer, villsvin og mange hjort. Jeg må til og med bremse for noen kryssende sebraer. I mangel av et sebraovergang, krysser de bare veien et sted...

Jeg opplever umiddelbart den store fordelen med en scootersafari. Kjører du sakte, kan du stoppe og gå av. Turister har ikke den luksusen. De betaler en høy bot hvis de forlater safaribilen.

En ettermiddag, kveld og natt i Lake Mburo nasjonalpark

En uforglemmelig safari på nesten to timer er over. Jeg har kommet til porten til Rwonyo-leiren. Uganda Wildlife Authority administrerer denne leiren selv. Det er også en campingmulighet andre steder, men det er ingen andre fasiliteter. Der kan du overnatte i telt.

Rondavel byr ikke på mye. Det er en seng og det er et myggnett. Videre på komplekset er et toalett og et vaskerom. Varmt vann til dusjing settes foran rondavel om morgenen. På komplekset er parkvaktens kontor og en suvenirbutikk.

Etter en ettermiddagssafari parkerer jeg scooteren min på det åpne feltet nær innsjøen. I restauranten nyter jeg utsikten over innsjøen, hvor mange flodhester hever hodet. Min favoritt er på menyen: tilapia. Etter middag kjører jeg tilbake til min rondavel. På tide å lukke øynene etter en begivenhetsrik dag.

En flokk med impalaer

Klokken er tre om morgenen og jeg våkner fordi jeg må på do. gode himmelen. Hva slags kjefting er det? Lyden kommer mot meg fra alle kanter når jeg åpner døren. Med lommelykten lyser jeg inn i øynene til en hel flokk med impalaer. De sov i nærheten av rondavelen min, men nå er de alle i flyposisjon.

Jeg er lys våken klokken halv seks. Det er fortsatt mørkt ute. Impalaene er allerede borte. En leirarbeider nærmer seg med en gul jerryboks. "Varmt vann til dusjen."

Fortsatt scootersafari

Etter frokost i restauranten ved innsjøen drar jeg på scootersafari igjen. Underveis møter jeg mange overraskede sebraer og en gruppe turister som går en tur ledet av en safariguide. Deres overraskelse over å se en scooter med en turist på er stor. Jeg blir til og med bedt om å posere for et bilde.

Tiden flyr når du har det gøy. Og jeg har. Scootersafari er tross alt en annen dimensjon. Det er ett problem. Bensintanken min er nesten tom. Heldigvis er en parkansatt villig til å selge meg noen liter bensin.

Klokken er allerede tolv når jeg forlater parken. Kabale er målet mitt og den byen i sør ligger 230 km herfra.

Klikk her snart for all informasjon om Lake Mburo National Park

Les også:

Øst-Afrika på scooter | Del 1 | Fra Kampala til Kigali (180 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 2 | Bugala-øya – Mburo-sjøen (170 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 3 | Lake Mburo nasjonalpark – Kabale (230 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 4 | Kabale – Ruhija – Gorilla-vandring (50 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 5 | Bwindi – Kabale – Kigali (160 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 6 | Kigali folkemordsminnesmerke – Kabale
Øst-Afrika på scooter | Del 7 | Kabale – Queen Elizabeth nasjonalpark (175 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 8 | Queen Elizabeth NP – Fort Portal (120 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 9 | Fort Portal – Muhorro (100 km)