Øst-Afrika på scooter | Del 5 | Bwindi - Kabale

Hvem tør å kjøre mer enn 3.000 kilometer på scooter gjennom Øst-Afrika? Besøker du fjellgorillaer? Scootersafari (finnes dette ordet?) i fem nasjonalparker? For å beundre blant annet løver, bøfler, flodhester og elefanter på nært hold. Jeg heter Eric og liker å reise rundt på en scooter. Les del 5 av den unike rapporten om et fantastisk scootereventyr her Uganda, Rwanda en Kenia. I den femte delen av denne reisen kjører jeg fra Bwindi til Kabale og fortsetter så til Kigali, en kjøretur på rundt 160 kilometer.

Les også:

Et flatt dekk og en dårlig nyhet

Klokken er tolv og gorillaeventyret er over. Jeg prøver å ordne transport for scooteren min med leirpersonalet. Jeg føler meg ikke som et helvetes dytt for andre gang.

Det krever litt prøving og feiling, men det får bare plass i bagasjerommet på en bil.

Scooteren forsvinner i bilen under kyndig veiledning

Rundt klokken to har bilen kommet til t-krysset mot Kabale og scooteren er fjernet fra bagasjerommet. Ved en aviskiosk ordner jeg at en mekaniker kan pumpe opp det myke bakdekket mitt. Han mislykkes i det oppdraget. I stedet for mer luft klarer han å tømme dekket helt. Det er ingen annen mulighet enn å prøve igjen å finne transport til Kabale. Problemet er at det ikke er mye trafikk forbi.

Etter tre timer stopper endelig en pick-up og er klar til å frakte scooteren i lasteplanet. På en bensinstasjon i Kabale ser det ut til at innerrøret er flatt. Mekanikere reparerer dekket og advarer umiddelbart. Scooterens dekk er helt utslitt. Men hvor kan jeg kjøpe nye dekk?

En mekaniker går på dekksjekk for meg og kommer tilbake med dårlige nyheter. "Det er ingen erstatningsdekk til salgs noe sted i området. Ingen kjører scooter her lenger. Det er to steder du kan kjøpe nye dekk. De er tilgjengelige i Kampala, men det er mer enn 400 kilometer. Et alternativ er Kigali i Rwanda. Kigali er 100 kilometer herfra. Jeg kjenner en indianer der som virkelig har alle slags dekk på lager.

På vei til hovedstaden i Rwanda: Kigali

Et besøk til Kigali har aldri vært planlagt. Imidlertid bryter nødvendighet loven. Og jeg har faktisk ikke noe imot det i det hele tatt. Jeg har tross alt aldri vært i Rwanda.

Jeg vet ikke så mye om Rwanda. Når jeg tenker på Rwanda, tenker jeg automatisk på folkemordet i 1994, der hutuer og tutsier forsøkte å drepe hverandre. Et søk på internett forteller meg at det går bra med Rwanda. I dag er det veldig trygt i Rwanda. Først når jeg leser at Rwanda også er kjent som 'Landet med tusen åser' blir jeg sjokkert. Så lenge scooteren min tåler de bakkene. 'Afrikas Sveits' er et annet kallenavn for Rwanda, siden det har vært et sted for fred og sikkerhet siden 1994.

Rwandiske syklister får en tur med en lastebil opp bakken

Kabale ligger bare 30 kilometer fra grensen til Rwanda. Veien til den går gjennom et spesielt vakkert landskap med giftige grønn teplantasjer. Jeg har ingen problemer ved grensen. Mitt Øst-Afrika-visum er også gyldig i Rwanda. Jeg kan midlertidig importere scooteren min til Rwanda gratis.

Det første veiskiltet i Rwanda advarer om at trafikken i Rwanda kjører til høyre. Det må være en kolonial arv fra belgierne. I Tanzania, Kenya og Uganda er det å kjøre til venstre som er credo. Det var ikke så verst med åsene. Scooteren min takler gradienten. Mange syklister har flere problemer. De prøver å få en tur opp bakken med lastebilene.

Det er valgdag i Rwanda

Jeg parkerer scooteren min ved en statue av to gorillaer. Straks kommer en rwandisk mann farende mot meg. Før jeg vet ordet av det tar han tak i hånden min og ser på fingrene mine. "Du bør stemme," sier han. 'Hvordan det? Jeg er utlending.' 'Spiller ingen rolle. Alle kan stemme på vår fantastiske president Kagame.'

Han er villig til å ta et bilde av meg foran gorillaene. Det krever litt tilvenning for ham, for han har aldri brukt et fotokamera før. Jeg spør ham om oversettelsen av ordene 'Iyo Zibonye Amahoro Zikamwa Amadevize'. "Å la gorillaene være i fred vil tjene deg mye penger." Jeg komplimenterer ham for hans engelske uttale. «Vår president har instruert oss om å undervise i engelsk som andrespråk. Fransk er ikke viktig. Derfor.'