Hvem tør å kjøre mer enn 3.000 kilometer på scooter gjennom Øst-Afrika? Besøker du fjellgorillaer? Scootersafari (finnes dette ordet?) i fem nasjonalparker? For å beundre blant annet løver, bøfler, flodhester og elefanter på nært hold. Jeg heter Eric og liker å reise rundt på en scooter. Les del 5 av den unike rapporten om et fantastisk scootereventyr her Uganda, Rwanda en Kenia. I den syvende delen av denne turen kjører jeg fra Kabale til Queen Elizabeth National Park en reise på ca 175 kilometer.
Les også:
Øst-Afrika på scooter | Del 1 | Fra Kampala til Kigali (180 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 2 | Bugala-øya – Mburo-sjøen (170 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 3 | Lake Mburo nasjonalpark – Kabale (230 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 4 | Kabale – Ruhija – Gorilla-vandring (50 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 5 | Bwindi – Kabale – Kigali (160 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 6 | Kigali folkemordsminnesmerke – Kabale
Øst-Afrika på scooter | Del 7 | Kabale – Queen Elizabeth nasjonalpark (175 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 8 | Queen Elizabeth NP – Fort Portal (120 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 9 | Fort Portal – Muhorro (100 km)
Innholdsfortegnelse
Ankolekyr og fartshump leksjon
Lynn og lille David van Kabale ryggsekkturister vinke meg av. «Se nøye på veien. Det er mange hull i den," advarer Lynn. Veien er fin de første 75 km mot avkjørselen. Jeg kan kjøre gjennom. Av og til beiter en flokk Ankole-kyr langs veien, med eller uten veiledning. Solen skinner og det er ikke en sky på himmelen.
Jeg har bare ikke sovnet enda, men det gjør ikke så mye. Tilsynelatende savnet jeg et advarselsskilt da jeg nå spretter over de seks 'buldrestripene' som kunngjør en fartsdump. Jeg bremser automatisk og det er nettopp derfor disse stripene er her. I for høy hastighet kan jeg ikke passere denne fartshumpen uten å være uskadd eller en ødelagt sparkesykkel.
Jeg kan nå drømme scenariet med fartsdumpene. Utenfor bebyggelse forekommer de sporadisk og er ganske flate. Rumble striper varsler en fartsdump rett før og etter et bebygd område. I de store landsbyene er det så ytterligere tre i sentrum, hvorav den midterste kun kan passeres i gåtempo.
Himmelen kommer ned i Ishaka
På knappe femten minutter har den blå himmelen viket for et mørkegrått skydekke. Når jeg kommer inn i Ishaka begynner det å regne. Stille først, men så svulmer regnet. Akkurat i tide kan jeg gjemme meg med scooteren min under et ly langs veien for å være vitne til et skikkelig skybrudd. Selv en lastebil ser ikke en sjanse til å fortsette å kjøre i dette været.
Scootere og regn henger ikke sammen. «Ikke kjør rett etter at regnet er over. Vent til veibanen har tørket», råder en motorsyklist. «Du er nødt til å falle hvis du ikke gjør det. Veien er glatt. Etter en og en halv time sluttet regnet. En halvtime senere er veien nesten tørr igjen. Jeg har fortsatt 50 veldig fine kilometer igjen...
Bavianer, giftige grønn te-plantasjer og 52 kratersjøer
Det er en fornøyelse å kjøre her. Spesielt nå som regnet har innhyllet området i mystisk tåke. Dette må være en av de vakreste rutene i Uganda. Veien går gjennom området til de 52 kratersjøene i Bunyaruguru.
Det ser ut til å være ingen ende på teplantasjene. Først etter 30 kilometer setter en fjellkløft en stopper for den giftig grønne 'naturens vold'. Vel, selvfølgelig er det ikke ekte natur, de teplantasjene, men vakkert.
Rett forbi landsbyen Lutoto må jeg først jobbe for å unngå noen få bavianer. De vet ikke at jeg kommer fra høyre. Det får meg noen sinte blikk.
Flere og flere bavianer dukker nå opp. De foretrekker den tørre veien fremfor de våte skogene og rapporterte massevis om veien.
Jeg er nå ved den første kratersjøen av 52 av Bunyaruguru. Dessverre kan jeg ikke få et bilde av hovedtrekkene til Lake Nkugute. Innsjøen anses av noen for å være den dypeste innsjøen i Afrika, og den er formet som det afrikanske kontinentet. Begge funksjonene er ikke synlige på bildet.
En siste sving og jeg ser plutselig ut over en del av Queen Elizabeth National Park og Lake Edward. Et fint sted å forevige min muntre scooter.
Ugandisk bananblues i Kichwamba
Og nå er det på høy tid for en bemerkelsesverdig aktivitet for mange ugandiske kvinner: den ugandiske bananblusen. For denne episoden reiste jeg til grenda Kichwamba på grensen til Queen Elizabeth National Park. Det er der det skjer hver dag. De bananbluesene. Fra soloppgang til solnedgang...
Hvordan er den bluesen satt sammen? Ta en titt nå. I mangel av forbipasserende kjøretøy, sitter bananblues briegade langs veien med varene sine. De venter tålmodig...
Jeg er selvfølgelig veldig nysgjerrig og spør en av damene om ingen kommer på ideen om å selge noe annet enn bananer. «Ja, vi har mango også», svarer hun. «Den kan ikke ha noe navn», sier jeg. "Det paret?" «Vent litt mzungu (hvit mann). Handelen kommer! Borte er de...
Det ville gjort deg helt gal som sjåfør. Av alle de banankvinnene. Når samtalepartneren min kommer tilbake etter bilstormen, smiler hun bredt. «Jeg solgte ikke en banan, mzungu. Det var for mange andre som også solgte bananer.
En matatu (minibuss) ankommer. Bananbluesbrigaden kaster seg nok en gang ut i det massevis.
"Mzungu, du bringer lykke til. Jeg solgte en haug med bananer. Jeg rister på hodet og sier: «Jeg skjønner det ikke. Hvorfor driver alle med det samme. En banan er en banan. Hvorfor selger du ikke chips, chapatis eller brus?
«Mzungu, du skjønner det virkelig ikke. Trodde du virkelig at vi bryr oss om vi selger bananer? Vi har det mest moro hele dagen lang. Det er det det handler om. De bananene er bare en ettertanke.'
Damene roper høyt når jeg setter meg på sparkesykkelen igjen. Og for ordens skyld: i mange landsbyer i Uganda er bananblues et daglig ritual. Bluesen er alltid en kvinnesak (noen ganger med noen få barn) og det blir mye latter.
En kilometer unna finner jeg den fortsatt. Der står tre unge menn og griller deilige kjøttstykker under oppsyn av kvinnelig ledelse. Jeg er i humør for litt kyllinglår.
På scootersafari i Queen Elizabeth National Park
Hullene i veien har i mellomtiden blitt slik at mange biler kjører mer på kanten enn på veien. Jeg kjører forbi dem alle på scooteren min og tuter vennlig. 'STREGE ULYKKE FORAN' Jeg leste et skilt på veien. Litt lenger borte er en tilhenger trukket bak en lastebil.
Dette er deilig. Jeg sirkler behendig forbi de mange hullene og nyter en ekte safari. Foran meg står et safarikjøretøy på kanten. En bavian ser interessert på den.
Klokken er nå halv sju og jeg er i god tid på Engiri Safari and Game Lodge, hvor jeg skal bo de neste to nettene. God tid til å beundre alt dyrelivet og mer i området.
Slutt del 7.
Les også:
Øst-Afrika på scooter | Del 1 | Fra Kampala til Kigali (180 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 2 | Bugala-øya – Mburo-sjøen (170 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 3 | Lake Mburo nasjonalpark – Kabale (230 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 4 | Kabale – Ruhija – Gorilla-vandring (50 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 5 | Bwindi – Kabale – Kigali (160 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 6 | Kigali folkemordsminnesmerke – Kabale
Øst-Afrika på scooter | Del 7 | Kabale – Queen Elizabeth nasjonalpark (175 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 8 | Queen Elizabeth NP – Fort Portal (120 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 9 | Fort Portal – Muhorro (100 km)
Har du sett en feil? Spørre? Bemerke? Gi oss beskjed i kommentarene!