EricHvem tør å kjøre mer enn 3.000 kilometer på scooter gjennom Øst-Afrika? Besøker du fjellgorillaer? Scootersafari (finnes dette ordet?) i fem nasjonalparker? For å beundre blant annet løver, bøfler, flodhester og elefanter på nært hold. Jeg heter Eric og liker å reise rundt på en scooter. Les del 1 av den unike rapporten om et fantastisk scootereventyr her Uganda, Rwanda en Kenia. I den første delen av denne turen kjøper jeg en scooter i Uganda og reiser fra Kampala til Bugala Island, ca 180 km).
Les også:
Øst-Afrika på scooter | Del 1 | Fra Kampala til Kigali (180 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 2 | Bugala-øya – Mburo-sjøen (170 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 3 | Lake Mburo nasjonalpark – Kabale (230 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 4 | Kabale – Ruhija – Gorilla-vandring (50 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 5 | Bwindi – Kabale – Kigali (160 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 6 | Kigali folkemordsminnesmerke – Kabale
Øst-Afrika på scooter | Del 7 | Kabale – Queen Elizabeth nasjonalpark (175 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 8 | Queen Elizabeth NP – Fort Portal (120 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 9 | Fort Portal – Muhorro (100 km)
Innholdsfortegnelse
Kort forklaring av reiseruten
Jeg begynner i Kampala, Uganda og kjør til Kabale i sørvest via øya Bugala og Lake Mburo nasjonalpark. Fra Kabale besøker jeg fjellgorillaene og dekket mitt går i stykker. Nye dekk er til salgs i Kigali, Rwanda. Derfra kjører jeg tilbake til Uganda og besøker tre nasjonalparker.
Etter en utfordrende tur gjennom landet til Karamojong (nær Kidepo) med mange grusveier når jeg Spipi Falls. Et døgn senere krysser jeg grensen til Kenya. Via Kakamega og Kericho min reise ender for tidlig i Narok, Kenia. Heldigvis er en lastebilsjåfør så snill å ta scooteren min og meg mot en liten avgift. Med litt kunst og flyarbeid når jeg flyplassen i Nairobi i tide til flyturen til Amsterdam. Jeg lar scooteren ligge hos sjåføren. Jeg tar den opp igjen noen måneder senere!
Kjøpe en brukt scooter i Kampala, Uganda
I utgangspunktet gikk det ikke knirkefritt med kjøp av scooter. I Kenya ser du nesten ikke scootere lenger. Billige motorsykler av India har dyttet scooteren fra gatene. Etter to dagers leting i Nairobi, bestemmer jeg meg for å følge rådet fra en ugandier. Ifølge ham er det bare én by i Øst-Afrika som fortsatt selger scootere i overflod, nemlig: Kampala.
På vei til Kampala opplever jeg for femtende gang hvorfor jeg egentlig foretrekker å reise på scooter gjennom Øst-Afrika. Matatu-ene (minibussene) er stappfulle, drar aldri i tide og stopper overalt og ingen steder for å slippe inn flere passasjerer. Etter ankomst Kampala passerer jeg med glans neste dag. I en forstad ligger dusinvis av butikker som viser hundrevis av brukte scootere, mopeder og motorsykler utenfor.
For knappe 300 euro kjøper jeg en morsom 50cc scooter med hjelm og ansvarsforsikring (som er knyttet til kjøretøyet i Uganda). Dessverre vil jeg underveis oppleve at 50cc egentlig er for lite. Det gir imidlertid en veldig hyggelig lesning.
Scooterturen fra Kampala til Kigali
Den første delen starter rett. Etter et besøk til Ssese-skjærgården gjør jeg min første scootersafari i Lake Mburo nasjonalpark. Med mye flaks klarer jeg da å få tillatelse til en gorilla trekking. Så inntreffer katastrofen: et flatt dekk. For nye dekk reiser jeg til hovedstaden i Rwanda: Kigali. Fordi det er et stort eventyr som det er mye å fortelle om, vil jeg dele historiene inn i ulike stadier. Den første delen er kjøreturen fra Kampala til Bugala Island, ca 180 kilometer.
Kampala–Bugala Island (180 km)
Det er min første dag på scooteren og været er fint. Butikken der scooteren min står klar ligger i en forstad til Kampala. Så jeg slipper å kjøre gjennom det kaotiske sentrum. Jeg holder sekken med alt mellom bena. På fritiden kjører jeg ut av Kampala på en feilfri asfaltvei.
Kvart over ett når jeg min første milepæl. Jeg er rett ved ekvator. Etter mer enn to timer på scooteren er det tid for hvile. Selvfølgelig blir de nødvendige bildene tatt.
På GPS'en finner jeg ut resten av turen. Beslutningen om å ta en innlandsvei ved Kadugalu betyr at jeg må fortsette på en grusvei. Jeg synes faktisk det er veldig hyggelig å kjøre. Plutselig befinner jeg meg i et vakkert ingenmannsland. Det er mange herreløse esler og sporadiske forbipasserende på sykkel.
Innlandsveien er 30 km lang og ikke så verst. Sanden er hard, men det skal ikke regne. Så går veien over til et utrolig ras.
Alt går bra i dag, for jeg kommer akkurat i tide til fergen til Bugala Island. Klokken er like før klokken fire og fergen går klokken fire. Kapteinen klarer ikke holde latteren tilbake når han ser meg på den latterlige scooteren.
"Mzungu (hvit person på swahili), hvor i helvete er du fra?" «Fra Kampala», svarer jeg. «Du tuller med meg. På en slik ting. Du jogger veldig.
Ankomst til Bugala Island
Fergen fra Bukakata tar mer enn en halvtime til Bugala Island. Båten fortøyer i landsbyen Luku, en bygd på nordvestkysten. Luku tilbyr ikke mye. Det er ikke mer enn en klynge hytter. Før det er en kvinne opptatt med å fylle jerryboksene sine fra en vannpumpe.
Jeg kjører i ro og mak fra Luku til Kalangala. Avstanden er 30 kilometer og veien er igjen uasfaltert. Den røde sanden er fast, du sklir absolutt ikke i den, men når det regner endres dette selvfølgelig.
Neste morgen blir jeg vekket på en veldig munter måte av hundrevis av fargerike fugler. De synger overalt og ingen steder. Det er overskyet og ikke for varmt. Ideelt vær for å oppdage litt mer av øya.
Ankole-kua
Mot sør må jeg jevnlig slå på bremsen for en flokk med kyr som krysser veien. Normalt synes jeg ikke kyr er så spesielle, men i Uganda er det helt klart annerledes. Uganda er fødestedet til Ankole-kua. Disse kyrne har horn som du sier til deg. De kan være halvannen lange. Du bør ikke få et kick av det. Det er også ganske mange aper og fugler på og rundt veien.
I landskapet veksler gressletter og palmeoljeplantasjer. Palmeoljevirksomheten i Bugala er, akkurat som i mange land andre steder i verden, en ekstremt kontroversiell affære. Ikke alle er like fornøyde med det. Mange bønder har mistet beitemarka de siste årene.
Mitt besøk til Bugala er nesten over. På ettermiddagen tar jeg noen flere bilder nær stranden. Et par ugandere svømmer i Victoriasjøen. Likevel merker jeg at de fleste foretrekker hotellbassenget deres fremfor en dukkert i sjøen. Frykten for bilharzia er fortsatt stor. Bilharzia pleide å være vanlig her. Ifølge svømmerne i innsjøen er den frykten utdatert.
Les også:
Øst-Afrika på scooter | Del 1 | Fra Kampala til Kigali (180 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 2 | Bugala-øya – Mburo-sjøen (170 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 3 | Lake Mburo nasjonalpark – Kabale (230 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 4 | Kabale – Ruhija – Gorilla-vandring (50 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 5 | Bwindi – Kabale – Kigali (160 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 6 | Kigali folkemordsminnesmerke – Kabale
Øst-Afrika på scooter | Del 7 | Kabale – Queen Elizabeth nasjonalpark (175 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 8 | Queen Elizabeth NP – Fort Portal (120 km)
Øst-Afrika på scooter | Del 9 | Fort Portal – Muhorro (100 km)
Jeg kommer til å følge dette. Se allerede en rekke steder kjent for meg er også nevnt. Ekvator, ja jeg har vært på det punktet også
Har kun reist med guider. Gå veldig dårlig, men det er gjort alt for å komme til så mange steder som mulig som jeg nevnte før. Ug og Kenya 2 ganger vært i Kigali, bare sett flyplassen, mellomlanding til Entebbe. Tanzania 5 ganger. Fikk venner i alle 3 landene og dro til og med på barselbesøk to ganger