NoFear Travel in Africa (8) | Overlanding i Guinea Bissau

Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), reise med vår Toyota Hilux 4×4 bobil dør Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøkte under turen til Sør-Afrika er tilstede Marokko, etterfulgt av Mauritania en Senegal. Fra Senegal krysser vi så grensen til Guinea Bissau, et av de fem fattigste landene i verden, ikke å forveksle med Guinea, det mye større landet som ligger lenger sørøst.

Naturligvis kan du også begynne å se videoen igjen.

Om Guinea-Bissau

Guinea Bissau er litt mindre enn Nederland, men med mindre enn 2 millioner innbyggere er det mye mindre befolket. En fjerdedel av innbyggerne bor i hovedstaden Bissau. 

Dette vestafrikanske landet scorer også en topp 5-plassering når det gjelder de fattigste landene i verden. Politisk og økonomisk ustabilitet er hovedårsakene. Utviklingsbistand utgjør en stor del av statsbudsjettet. Noen få kroner tjener man fortsatt med jordbruk og fiske, spesielt cashewnøtter utgjør en inntektskilde.

Guinea Bissau er det første landet på vår reise mot sør hvor islam ikke spiller hovedrollen. Omtrent 50 % er muslimer, resten kristne eller annet. De viktigste språkene som snakkes er portugisisk og kreolsk.

Til Bissau

Veien fra grensen til hovedstaden var ikke så verst, en blanding av hullet asfalt og grove grusveier, men vi var forberedt på det verre. Den siste delen var ekstremt støvete, utsikten ble jevnlig tatt fra oss.

Vi ble stoppet av politiet minst 5 ganger underveis. Etter hvert begynner det å bli irriterende, for betjentene er mer interessert i turen vår og bobilen vår enn å sjekke noe meningsfullt. En gang ble vi spurt om passet vårt. Etter at den unge offiseren hadde bladd i det i flere minutter, spurte han med et strengt ansikt om nasjonaliteten vår... Da vi sa at vi var nederlendere, endret ansiktet hans seg plutselig og spurte om vi også kjente Frenkie de Jong og Memphis Depay. På slutten av en slik samtale ber de om en "gave".

Vi har nå lært å spille spillet på en vennlig måte.

Bissau, hovedstaden 

Når det gjelder fattigdom, dårlige veier, dårlig vedlikeholdte bygninger og skitt er Bissau blant toppen. Det er noen ganger vanskelig å forstå, spesielt rundt havneområdet. Begrepet "bebodd spøkelsesby" kom til tankene i noen gater. 

Via via hadde vi fått adresse fra en nederlandsk person hvor vi eventuelt kunne overnatte i gården. Kona, Evelien og hennes far Jan, har bodd der i årevis og etablerte et supermarked med europeiske produkter på 80-tallet. Det sluttet de med for noen år siden. Rundt det gamle supermarkedet eier de ulike eiendommer der de bor og leier delvis ut. Vi ble ønsket hjertelig velkommen i midtområdet og kunne campe vakkert i skyggen under trærne.

Entreprenørfamilien fra Nijmegen arrangerer en vandretur gjennom byen hver lørdag morgen og inviterte oss til dette. På denne måten så vi en del av byen og fikk en forklaring på alt vi så.

Vi passerte slakteren hvor vi falt fra en overraskelse til en annen. Det finnes mange binger med griser hvor du kan velge en fra liten til stor. På stedet ved siden av blir dyret avlivet halal og synlig for alle. Mens dusinvis av gribber flyr rundt, blir grisen ryddet ut på bakken i gjørma. Vi måtte svelge og venne oss til denne måten å slakte på, selv om vi allerede hadde sett lignende scener med kyllinger i Marokko.

Johannes 

Under vandringen snakker vi med Johannes, en nederlender som har bodd i Guinea Bissau i mange år. Han jobber for en hjelpeorganisasjon på et sykehus på den avsidesliggende øya Bolama. Tidligere var han tilknyttet Frelsesarmeen og sammen med noen andre drar vi til gudstjeneste med ham søndag morgen.

En dag fra dagboken

18 desember

Om natten holdes vi våkne av høy musikk og myldrende mennesker, og om morgenen begynner en annen minister og senere en imam å forkynne versene sine så høyt at nesten hele byen kan høre det. Vi kommer oss gjennom natten med krampetrekninger.

Men klokken halv ni er vi friske og klare til å gå på gudstjeneste med Johannes og to nederlandske slektninger. Johannes er en ekte hjelpearbeider og har vært aktiv i Frelsesarmeen tidligere. Gudstjenesten er i et anneks til en skole i en forstad til Bissau.

Vi møter presten og mange barn samles rundt oss. Vi tar en titt i et av de små klasserommene der det ved siden av pultene kun er en tavle.

Deretter starter gudstjenesten hvor det hovedsakelig synges muntre sanger i starten. Senere en ny preken av en pastor der vi nederlendere blir ønsket velkommen og vil forbli i deres hjerter for alltid. Det var over ved tolvtiden.

Johannes inviterte oss til å spise fisk hos kona til en venn/kollega. Dette takket vi selvfølgelig ikke nei til og litt senere satt vi bak på en Toyota Hilux av kollegaen, som fraktet oss til et markedstorg.

Her var flere midlertidige spisesteder og storskjerm til finalen i fotball-VM. Vi hadde et godt måltid med et glass vin og en øl.

Senere blir vi tatt langt utenfor byen til en elv hvor det er en slags samling av ungdom. De drikker mye her og koser seg med chilling og bading. Vi ser på og koser oss.

Da er det på tide å gå til sengene våre. Vi kjører tilbake bak på Toyotaen til byen hvor vi stopper en stund sammen med en vennegjeng av sjåføren vår som er langt utenfor de nederlandske normene når det kommer til alkoholforbruk. Men i Guinea Bissau kjenner de ikke alkometer i det hele tatt...

Bolama

Vi leter alltid etter det virkelige livet, steder hvor vi kan få kontakt med mennesker som forteller oss om deres lykke og ulykke. Ofte bryr vi oss mye om det.

Så også denne gangen... en reise på rundt 300 kilometer på forferdelige veier og deretter bygge bro over havet med bobilen på en flåte i stummende mørke. 

Reisen tok oss til Bolama, en øy som er en del av øygruppen Bijagos. De 6000 øyboerne bor hovedsakelig i hovedlandsbyen med samme navn.

Ved ankomst er vi vitne til en hjerteskjærende scene. Et lik av en 15 år gammel jente blir brakt inn med en annen båt. Det større sykehuset i Bissau klarte heller ikke å redde henne, og derfor er hun også et offer for landets luner.

I mørket møter vi Johannes. Vi kan parkere i gaten hans, på et torg midt i boligfeltet. Her er vi bokstavelig talt midt i landsbylivet på en avsidesliggende øy.

Vi hadde allerede møtt Johannes i Bissau. 74-åringen har bodd på øya i to år og jobber på lokalsykehuset.

Landsby liv

I det vi våkner snuser geitene, grisene og kyllingene rundt bobilen. Tilstedeværelsen av grisene beviser at islam spiller en mindre viktig rolle på denne øya.

Fra vår plass på landsbytorget får vi en fin utsikt over befolkningen og deres bekymringer.

Overfor oss ligger politistasjonen hvor ingenting egentlig skjer. Et par uniformerte unge menn sitter foran skrivebordet under et tre hele dagen og gjør ingenting. Det er fortsatt noen landsbyboere som henger rundt som også tilbringer mesteparten av dagen under et tre.

Noen ganger kommer noen kvinner innom og vasker ved vannpumpa.

Vi går en tur gjennom landsbyen og ser de samme scenene overalt.

I tidligere tider, under den portugisiske okkupasjonen, var det et rikt sted her. Det kan sees i de mange staselige bygningene som er i ferd med å rase sammen. Nå er det et trist, lurvete syn. 

Når vi går inn i landsbyen er det allerede noen barn som roper i det fjerne: branco!….branco!…. (hvite, portugisiske) Det er ikke ment å være støtende, bare for å vise hvor spesielle de synes vi er.

På vei østover

Vi er på vei mot den nordøstligste grensen til Guinea. Vi passerer landsbyen Gabú. Som så ofte i land som dette gjør levekårene et enormt inntrykk på oss.

Veiene er så dårlige at vi kjører i timevis i maks 15-20 kilometer i timen. Vi støter fra hull til hull og er glade for at vi er høye på hjulene, ellers hadde vi vært på bakken for lenge siden. Underveis møter vi barn og voksne som fyller hullene i veien med spader og trillebårer. De strekker et bånd over veien og ber om bidrag til arbeidet sitt. Gleden i ansiktene deres når de mottar en mynt er rørende. Det er også logisk at en regjering ikke investerer penger i veiene, ingen har bil. 

Vi stopper ved noen boder for å kjøpe noen tomater. Vi har akkurat stoppet da et 20-talls kvinner skynder seg mot oss, alle ivrige etter å selge tomater. Vi foretrekker å kjøpe en tomat fra hver kvinne...

Men det som fester seg mest er det ivrige, men vennlige blikket i øynene deres for å kunne selge noe til en hvit person.

Ting er ikke bedre i landsbyen Gabú. Mange er involvert i salg av ulike varer, men hva om det knapt er noen som har noe å rutte med og konkurransen er hard?

I mellomtiden ser vi en gutt trekke eselvognen sin gjennom hullene. Hjulene vingler under den tungt lastede vogna, sannsynligvis har eselet hans dødd.

Å kvitte seg med søppel er ikke et problem i vestafrikanske land, folk har andre ting på hjertet. Vi må også motvillig dumpe sekken med avfall langs veien. Vi gjør det på et sted hvor det allerede er mye mer, da er ikke vesken vår så merkbar... Når vi kjører bort ser vi i speilet hvordan tre gutter bevæpnet med en kniv skjærer opp vesken vår.

Vi ser opprivende situasjoner som skjer foran øynene våre hver dag. Men hva kan vi gjøre? Vi kjøper bare en pose med slikkepinner for å sette et smil på de søte koppene.