NoFear Travel in Africa (1) | Klatring av Toubkal – Atlasfjellene

Vi (Cor og Grietje van NoFear Travel), være med vår Toyota Hilux 4×4 bobil reiser inn Afrika. Det afrikanske kontinentet er mekka for 'over land' med mange utfordrende ruter og vakre destinasjoner. Det første afrikanske landet vi besøker på vår tur til Sør-Afrika er Marokko, hvor vi ønsker å bestige Toubkal-fjellet (4167 moh). I denne artikkelen forteller vi deg alt om det.

Om Toubkal

Toubkal er en fjelltopp sørvest i Marokko. Med en høyde på 4167 m er det det høyeste fjellet i Atlasfjellene og fra Marokko. Denne fjellkjeden er også det høyeste punktet i Nord-Afrika og den arabiske verden. Fjellet ligger 63 km sørøst for byen Marrakesh, i Toubkal nasjonalpark.

Ut til Atlasfjellene

Fra den marokkanske vestkysten kjører vi sør for Marrakesh mot fjellene. Fra det tørre landskapet, som får litt ørkenaktige trekk, ruver det
Atlasfjellene. Vakre knopper i mange forskjellige nyanser kommer nærmere og nærmere.

Det begynner å bli sent så vi leter etter et sted for natten. Vi har lest at i en liten grend er det et auberge hvor du kan spise og overnatte i hagen deres. Det virker som et fint sted for oss.

Ved ankomst til landsbyen finner vi ikke auberge med det første. Men vår søkende holdning blir lagt merke til av en landsbyboer som leder oss til auberge. Det er ikke langt, men de trange gatene og skarpe svingene i kombinasjon med bratte bakker gjør tilgjengeligheten til en utfordring. Vi anbefaler derfor å ikke se etter denne boligen med transportmidler større enn 6 meter.

auberge

Ingen er til stede på auberge, men vi blir vist rundt av bygdeboeren. Det er toalett og dusj, noe som er fint! Senere viser det seg at dusjen ikke gir noe vann og til knebøy-toalettet forventes du å ta med eget papir. Heldigvis er vi vant til det. Landsbyboeren spør om vi vil spise.

Gradvis begynner vi å innse at han er mer enn bare en som viser oss veien. Kommunikasjon er veldig vanskelig, der er fransken hans enda verre enn vår. Men forslaget til maten synes vi er bra. Vi avtaler å bli med klokka sju. Vi sitter i et rom hvor han serverer en velsmakende tagine. Nasjonalretten, denne gangen med kylling. Det viser seg at mannen også er kokk og servitør... Vi har fortsatt ikke sett eieren av auberge.

Barn som leker

Det har vært klart for oss en stund at barn liker å søke oppmerksomheten til turister. For dem er vi nesten merkelige skapninger. Umiddelbart ved ankomst ser vi noen sjenerte ansikter titte gjennom buskene. De er nysgjerrige på oss. Det er et fint skue å se hvordan de gradvis kommer nærmere.

Når du ser de søte, spørrende og nysgjerrige ansiktene, er det vanskelig å ikke gi dem godteri eller kake. Vi gir etter for presset og bruker en halv pakke kjeks på det. Og så….en sint nabo stikker hodet rundt hjørnet og barna får dem til å stikke av. De har lært å ikke plage turister, men denne gangen var utfordringen for stor for dem. Om kvelden og neste morgen gjentar de spillet igjen, men vi har lært å ikke følge med lenger.

Avreise uten å betale

Etter vår yoghurtfrokost er det på tide å fortsette reisen mot Toubkal. Men det er ingen å se rundt auberge. Vi ønsker å betale for overnatting, middag og tips for god omsorg...men til hvem? Det er ingen. Og bare det å sette inn et beløp et sted føles heller ikke bra. Etter at vi hadde åpnet alle dørene, ringt rundt overalt, ventet og ventet litt til, bestemmer vi oss for å gå. I bygda spør vi i de ulike butikkene etter bygdeboeren eller eventuelt eieren, men ingen vet noe. Vi forlater landsbyen med en merkelig, misfornøyd følelse.

Videre til Oukaimeden

Fordi vi ønsker å unngå turistiske Imlil - som faktisk er utgangspunktet for en spasertur til Toubkal - kjører vi til Oukaimeden (2650 moh). Vi har lest at det også er startmuligheter der. Vi søker en guide. Å bestige Toubkal med guide er obligatorisk, blant annet fordi to skandinaviske jenter ble drept i området.

Ser etter en guide

Vi går inn på en tilfeldig restaurant som ser noe vestlig ut og ber eieren om en guide. Han går ut og spør en av «mennene» på gata. Det tar ikke lang tid før det sprer seg som ild i tørt gress at det er turister på jakt etter guide. Det ringes og mopeder kjøres frem og tilbake. Så kommer noen til oss og forteller oss at han kjenner noen, men denne personen snakker ikke engelsk.

Den aktuelle mannen blir ringt opp og tatt ut av sitt daglige berberliv. Vi synes det er vanskelig å kommunisere med ham, men vi klarer å avtale ruten. Vi skal være på veien i 5 dager, fra og med i morgen tidlig. Det er også en bærer med hest. Denne luksusen betyr at vi ikke trenger å bære vår egen bagasje. Mustafa snakker bare berbisk med et snev av fransk og engelsk. Sammen med våre "hender og føtter" vil vi finne ut av det.

Moské

Da må vi finne et trygt sted for bobilen i ca 5 dager, det kjenner han noen til. Vi parkerer bobilen på gården i nærheten av noens hus. Litt senere finner vi ut hvem våre naboer er. Moskeen... Det er ikke så ille, men de beste muslimene har for vane å kalle til bønn fem ganger om dagen.

Vel, hvis du overnatter ved siden av en slik moské, står du oppreist i sengen klokken 5.30 om morgenen. Heldigvis må vi være klare for gåturen klokken 7.

Klatring av Toubkal-fjellet

Den første gådagen

Den første dagen går vi inn i fjellet sammen med guiden Moustafa og portieren Omar med hesten sin og starter en slak stigning til en col. Herfra har vi en fantastisk utsikt. Vi tar bilder og nyter maksimalt. Kommunikasjonen med Mustafa og Omar er litt vanskelig, men de viser seg å være vennlige menn som gjør sitt aller beste for å bli forstått.

Etter passet passerer vi en grend som heter Tamguist, hvor vi spiser en tagine på den eneste lokale restauranten.

Fortsett deretter gjennom berberlandsbyen og se beboernes leve- og levekår. Det hele er veldig dårlig og fratatt etter vestlige standarder, men vi har et sterkt inntrykk av at folk har det flott.

Vi klatrer videre til neste kol og ser Imlil på den andre siden. Nedover når vi noen bosetninger like utenfor landsbyen. Her passerer vi mange gites, auberges og hoteller. Du kan se på alt at det er turist her. Mange turistbusser med dagstur fra Marrakech er parkert langs gaten. Vi går gjennom hovedgaten og blir jevnlig oppsøkt av selgere av alle slags varer. Nå er vi vant til det, men man merker at det er litt mer uvennlig her.

Overnattingsadressen vår ligger heldigvis langt utenfor Imlil på en liten koselig gite. Etter at vi har kommet inn på rommet vårt strekker vi oss ut på sengen og nyter freden en stund. Etter 20 kilometer og 2100 m opp- og nedstigning har vi gjort oss fortjent til den hvilen.

Fra Imlil til tilflukt les Mouflons

Etter en deilig marokkansk frokost (med mandelost, peanøttsmør laget av mandler) drar vi i retning av refuge les Mouflons, utgangspunktet for klatringen til toppen.

En politikontroll følger snart. Guiden må vise at han har rett ved hjelp av billetten sin og vi må vise pass. Etter denne sjekken møter vi stadig flere turgåere. Og portører med hester og esler, mye ting blir feid frem og tilbake.

Stien stiger sakte, men sikkert. Vi opplever det ikke som en tøff tur, selv om stigningen er ca 1400 meter. På veien passerer vi et team med hardtarbeidende som jevner stien, legger til side tykke steiner og raker alt opp. Tøff jobb, hatten av!

Soloppgang på Toubkal

Tilfluktsstedet les Mouflons (3207 m) viser seg å være en moderne, luksuriøs fjellhytte. Det er et utvalg av sovesaler og til og med private rom. Frokost, lunsj og middag serveres av det vennlige personalet.

Vi avtaler med guiden vår å dra tidlig neste dag, halv fire. Vi går deretter til toppen i mørket og kan beundre soloppgangen. Vi legger oss tidlig for å stå opp tidlig i morgen.

Det siste stykket

Når alarmen går klokka tre er det allerede litt bråk i hytta. Det er flere som tilsynelatende ønsker å bestige Toubkal på denne timen. Det er ingen belysning i kabinen bortsett fra noen få nødlys. Strømsparing! Heldigvis har vi med oss ​​hodelyktene som vi trenger under klatringen.

Etter en enkel frokost møter vi Mustafa og vi går inn i den mørke natten. Med hodelyktene kan vi i det minste se hvor vi skal sette føttene. Den bratte stien viser seg å være mindre lett enn gårsdagens stigning. Løse steiner ruller jevnlig under føttene våre. Etter rundt to og en halv times klatring kommer det forsiktig litt lys bak fjelltoppene. Fortsett en stund.

Vi har blitt informert på forhånd om høydesyke og selvfølgelig den tynne luften så fort du kommer høyere. Men det er ikke så ille, på det meste akselerert pust, men det kan også skyldes anstrengelsen.

Når vi når toppen, går et adrenalinrush gjennom oss: WE MADE IT!

Vi gjør kameraet klart og nå må vi vente på det magiske øyeblikket, øyeblikket da solen innleder en ny dag. I vår entusiasme tar vi mange bilder.

flyulykke

Etter at vi har kommet oss etter den fantastiske opplevelsen, er det på tide å starte nedstigningen. De aller fleste tar samme vei ned. Men Mustafa, guiden vår har lenge innsett at vi foretrekker å gå utenfor allfarvei og er på eventyr, så vi tar en alternativ rute. Etter en halvtime kommer vi nær en litt lavere fjelltopp. Mustafa tar oss med opp og det vi ser der forundrer oss virkelig. På toppen av den skarpe fjelltoppen står en flymotor.

Helt vridd aluminium, men godt synlig hva det var. Etter hvert blir historien om en flyulykke tydelig for oss. Her har det skjedd en stor ulykke. Mustafa prøver å forklare oss hva som skjedde her. Men det er ganske komplisert hvis man har problemer med å forstå hverandre.

Senere fant vi ut at et firemotors propellfly styrtet her i november 69. I utgangspunktet var det bare kjent at flyet hadde forsvunnet fra radaren, men var ikke sporbart. Det var først i juli 70 at fjellklatrere fant vraket i det ugjestmilde området.

Militærflyet var på vei fra Faro, Portugal til Sao Tombe, med ammunisjon og åtte personer. Vraket er spredt over et enormt område da sammenstøtet mot fjelltoppen brøt flyet i to og vraket falt på begge sider. På vår nedstigning kommer vi over mange flere vrakgods, inkludert en andre motor.

Grusomt funn

Fire av de åtte likene er funnet og gravlagt på stedet. Hva skjedde med de fire andre...ufinnbare? Gravlagt i fjellet betyr å dekke kroppene med noen få store steiner. Ingen navneskilt, ingenting annet. Nå, mer enn 50 år senere, kunne vi se de menneskelige restene av de døde mellom steinene. Deler av ikke-råtnede plagg var også synlige. Et grusomt funn.

Vi trengte den siste delen på vei tilbake til refugiet for å behandle et par ting.

Tilbake til Imlil

I refugiet drikker vi en kopp te, pakker sekken og drar til nedstigningen på 1400 meter tilbake til Imlil. Å gå ned alene virker enkelt, men det er en dømmekraft som vi opplever oftere og oftere. Til slutt gikk vi opp ca 4 meter og ned 1100 meter fra klokken 2400 om morgenen. Som en pose salt ploppet vi på sengene våre i hytta hvor vi bodde den første natten.

Den fjerde dagen

Dagen etter drar Mustafa, Omar, hesten og vi for en tur på rundt 13 kilometer for å erobre to coltjes. Det er en annen rute langt utenfor allfarvei der vi nyter det fjellrike miljøet og passerer en rekke berberlandsbyer.

Å bivuakkere så nær berberbefolkningen litt lenger gir oss et fantastisk innblikk i deres liv. Landsbyene ser helt shabby og forhistoriske ut fra utsiden. Mye søppel, ingen brosteinsbelagte gater, uferdige bygninger som bare er firkantede, akkurat hva du enn kommer over. (Det er ikke snakk om noen rund form)
Men når du kommer inn er det noen ganger overraskende moderne.

Videre til gite Gliz

Så stiger vi videre til neste pass, da det begynner å tordne. Vi tar på oss regnfrakkene og fortsetter veien. Over colen går landskapet over til rød stein med større trær. På den andre siden av dalen ser vi en liten bygd hvor også hytta vår ligger. Den siste delen må vi klatre hardt opp for å nå.

Ved ankomst blir vi umiddelbart henvist til rommet og er overrasket over luksusen. En romslig dusj, toalettpapir, håndklær og en oppredd seng er spesialfunksjonene.
Etter en forfriskende dusj går vi til lunsj og får en salat med stekt egg. På balkongen har vi en fantastisk utsikt. Vi nyter den stormfulle himmelen mot fjelltoppene.

Senere under middagen blir vi igjen behandlet med en vakker solnedgang og kan ikke la være å ta noen flere bilder.

Den siste dagen

Vi får servert en deilig frokost og tar et oppgjør med Hassan, hotelleieren. I overnattingsregisteret ser vi at de siste gjestene har vært her i juni. Og før det, gjester tidlig i 2020, før korona. Hvordan er det mulig at en så vakker eiendom ikke har et større belegg? Vel, senere innser vi hvor avsidesliggende disse husene er bygget. Ingen liker dette! Det er egentlig ingenting å gjøre annet enn å gå.

Vi drar kl 9 via den eneste adkomstveien. Vi må opp ca 600 meter og veien er lett for turgåere. Videre kan kun 4×4 kjøretøy passere. Det er absolutt ikke snakk om taxi eller buss. Beboerne er derfor avhengig av hest eller esel. Vi innser nok en gang hvor avsidesliggende landsbyen er og hva det betyr for innbyggerne.

Vi fortsetter og kommer til colen hvor vi har en vakker oversikt over området. Her ser vi at en fjelltopp ved siden av Toubkal er dekket av snø. Sesongens første snø. Så i går under tordenværet forlot en sky den første snøen. Det er langt unna, men vi klarer å ta et bilde av det.

Deretter fortsetter vi til bobilen, men på veien er vi fortsatt invitert på en tradisjonell te med en venn av Mustafa.

Her går vi på toalettet. En super liten stand, med et hull i bakken. Veldig primitivt, men morsomt å oppleve. Etter te med kjeks, oljebollen, brød, olivenolje og honning går vi til bobilen. For å toppe det hele inviterer Mustafa oss til å spise middag med ham på kvelden.

Spise med en berberfamilie

Vi aner ikke hvordan Mustafa bor, men på ettermiddagen pekte han i retning landsbyen der de mest tradisjonelle strukturene ligger. Klokken syv henter han oss og vi går til huset hans. Han viser stolt frem eiendelene sine. En struktur med skjeve vegger og en inngangsdør laget av sinktak som avslører at vi ikke har med arkitektur å gjøre.

Vi kommer inn i delen hvor også de 20 geitene og en hønseflokk har sine overnattingsplasser og vi møter den 18 år gamle sønnen som har tilbrakt hele dagen med geitene i fjellet.

Så går vi gjennom en annen bitteliten dør og går inn på kjøkkenet der Mustafas vennlige kone fyller den lille plassen. Så videre til rommet som også er soverom. 3×4 betongkabinett er dekket med noen tepper og puter. Ingen stoler, bare et lite bord. Det er ikke elektrisk belysning i rommet og det lille lyset kommer fra en gassflamme.

Les også: Reiserute Marokko om 2, 3 eller 4 uker | Alle må-se og reisetips

Vi slår oss ned på klutene rundt bordet og får straks te. Tradisjonelt akkompagnert av mange kjeks og søtsaker. Vi kan kommunisere litt med Mustafa, men ikke i det hele tatt med sønnen og kona. De snakker bare berbersk.
Etter te blir vi overrasket med en bolle full av couscous, grønnsaker og geitekjøtt. En skje til hver og en så deilig kosemat fra bollen sammen.

Selv om vi ikke kan kommunisere med sønnen og kona, er det fortsatt koselig og vi nyter et unikt øyeblikk med veldig vennlige og herlige mennesker.

Etter couscousen får vi litt melon og vi tar farvel. Mustafa tar oss med tilbake til bobilen gjennom stummende mørke.